Stirre døden i hvitøyet

Tags

, , ,

Hvordan føles det å konfrontere døden?

Det er de menneskene som ikke har gjort det de skulle ha gjort i sitt liv som er mest redd for døden.

Selv om jeg har min barnetro så ser jeg ingenting eller ingen grunn til å mene at det finnes en ultimat mening med livet. Menneskene er et resultat av et kosmisk uhell – et uhell som var uunngåelig sett i relasjon av evigheten og som heller ikke gjør vår eksistens mindre tilfeldig eller vilkårlig. Hvis vi, for argumentets skyld, innrømmer at det ikke finnes noen ultimat mening med livet, så stopper det oss ikke fra å ville vite meningen med vårt liv. Som Albert Camus påstår så er mennesker enestående for det faktum at de kan annerkjenne eksistensens meningsløshet og allikevel bekrefte livet.

Camus er kjent som den største av filosofene innen det absurde. Hans ide var enkel: Menneskene er fanget i et konstant forsøk på å trekke ut mening fra en meningsløs verden. Dette er kjent som det absurde paradoks. Det er ganske blekt og kaldt men etter å ha reflektert over det i over 20 år, så er jeg klar til å gi Camus rett.

Filosofer som Heidegger og Sartre påstår at det å konfrontere døden leder til en bekreftelse av livet. Hva betyr det å bekrefte livet? Å bekrefte livet er å annerkjenne at en er istand til å være. Jeg er ikke istand til å være president i Russland eller USA. Selv om jeg hadde vært en russisk eller amerikansk statsborger, så tror jeg allikevel ikke at jeg hadde vært istand til det. Det ligger ikke i meg. Jeg er istand til å være en god far og en god forelder. Jeg er istand til å ha en ansvarsfull jobb. Jeg skjønte for mange år siden at jeg kunne være det og fremdeles skrive vrøvl og filosofere. Jeg sier ikke at jeg er en stor filosof. Jeg sier bare at dypt inni meg så vet jeg at det er dette jeg er her for å være. Jeg kunne vært en astronaut eller en god sønn.

Gud bestemte ikke dette – jeg bestemte det selv. For å være mer presis: Jeg forstår at som et resultat av en sjansepreget sammenheng av fakta som involverer min biokjemi, intelligens, psykologi og livshistorie så er det her jeg skal være akkurat nå – en god far med en ansvarsfull stilling. Ikke astronaut eller en god sønn.

Jeg bekrefter meningen med mitt liv hver eneste dag. Jeg bekrefter – eller forsøker å bekrefte – mitt ultimate potensial.

Det er mitt ønske. Men selve målet er noe jeg ikke har oppnådd enda. Når jeg seriøst overveier utsiktene til min død, så er det dette som viser seg. Det er som om jeg enda ikke har fått utført alt det jeg kom for å gjøre med mitt liv.

Mulighetene ligger foran meg og det er kun opp til meg selv å oppnå de.

Et slikt syn på døden er veldig i tråd med Heidegger. I boken Being and Time (1927) så argumenter han at å konfrontere døden gir mening til “the totality of our potentiality-for-Being”. I et øyeblikks visjon så forstår vi vårt fulle potensial – en uendelighet av potensial som er vårt alene som vi kanskje eller kanskje ikke kan oppnå. Vi får et glimt av vår hele person, vår totale kapasitet til å eksistere. Vi erfarer en enorm forpliktelse til å leve opp til vårt potensial før døden tar kapasiteten fra oss.

For det meste unnviker vi forpliktelsen. Den er for tung å bære. Vi trekker oss tilbake til vår komfortsone og dermed trekker vi oss unna hva vi kunne vært i stand til å være.

Vi lever alle med en følelse av at potensialet er rett utenfor rekkevidde for oss – drømmer og ønsker vi har lyst til å kreve som våre men som vi på en måte føler at vi ikke klarer å gjøre til våre egne. Strekk deg så langt du kan for å nå drømmene dine – en dag er det for sent.

Tom

Tags

,

Jeg tror jeg har begynt å bli tom. Jeg kan føle utsiden av meg spise opp innsiden og at mørket siger inn. Jeg tror jeg begynner å bli en av de tomme.

Det er en følelse jeg har hatt en stund. Jeg ser ned på meg selv. Et blindt øye ser at sårbarheten har blitt vandalisert.

Som denne kalde verdenen fostrer tomme mennesker. Finn oss overalt hvor du ser, kom og vær vår venn. Se oss smile og smile og smile. Se løgnene i øynene våre, se vår vilje til å vinne.

Sitt stille i solen og kjenn på følelsen av solen mot huden. Vi tomme og ensomme er som laget av metall. Blanke utenpå men tomme og kalde inni.

For en tapper, tapper gutt jeg var. Trengte aldri å gå på kompromisser før. Slik et åpenbart svik – mot meg selv. Forsøkte så godt jeg kunne å finne den smale sti. Gutten er borte nå. Gutten finnes ikke lenger.

Jeg håper gutten fremdeles leter, leter etter stien. Jeg håper noen leter etter ham, det er kanskje ikke for sent.

Se tristheten i øynene mine. Han er på innsiden av de.

Jeg beveger meg mot den store flukten. Beveger meg mot rekkverket. På vei mot den permanente ferien. Den store søvnen. På vei mot den åpne veien. De dekker deg med blomster når de begraver deg.

Så fortell meg om livet du forkastet, fortell om valgene du tok, fortell meg mer om tilliten du ikke respekterte. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor du skadet gutten som elsket deg. Hvorfor skadet du ham når du burde beskyttet ham?

Ikke spør meg hvordan jeg ble slik, du vil ikke forstå.

Jeg har sett dette ansiktet tusener av ganger før, hver morgen av mitt liv. Men jeg har aldri sett øyene så klare før, uten tvil og smerte.

Sinne – en dyd eller en last?

“Anger may be defined as an impulse, accompanied by pain, to a conspicuous revenge for a conspicuous slight directed without justification towards what concerns oneself or towards what concerns one’s friends. If this is a proper definition of anger, it must always be felt towards some particular individual, e.g. Cleon, and not “man” in general. It must be felt because the other has done or intended to do something to him or one of his friends. It must always be attended by a certain pleasure — that which arises from the expectation of revenge. For since nobody aims at what he thinks he cannot attain, the angry man is aiming at what he can attain, and the belief that you will attain your aim is pleasant.” (Aristotle, Rhetoric, book II, chap. 2, 1378a)

Høres dette helt gresk ut for deg? Det burde det ikke. Urovekkende og voldsomme utbrudd av sinne har vært sett og hørt av mange og det er en urovekkende trend. Vi ser det på jobb, i butikken, i trafikken, på tv, og for noen også hjemme. Vi leser om det på nettet, i aviser. Reality tv og usensurerte videoklipp viser utbrudd av sinne og vold som er meget urovekkende – en mor straffer sitt 3 år gamle barn ved å sprute kaldt vann med høyt trykk på barnet. En guttegjeng overrasker en ungdom og mobber ham.

Så har du tilfellene som er mindre kjent men allikevel veldig vanlige, en person som skjeller ut en NAV ansatt, en bilfører som tuter, viser fingeren og skjeller ut en annen bilfører, en syklist som brøler en fornærmelse til en bilfører som ikke så seg for. Slike tilfeller viser oss at sinne har blitt “moderne”. At det å vise sin indignasjon er nødvendig for at du selv skal føle deg bedre – at det er viktig for din overlevelse.

Før noen av leserne mener at dette ikke er representativt for dem, tenk deg litt mer om. Mange av oss har også reagert på måter som, i ettertid, forvirrer oss. Tenk på de gangene vi har spurt oss selv “hvorfor ble jeg så sint?”. Sinne er utbredt og gir samfunnet store utfordringer men det er en følelse vi ikke kan ignorere. Hva er det som er så spesielt med denne følelsen?

Aristoteles, den store filosofen som arbeidet med nettopp slike etiske problemstillinger, hadde en interessant oppfatning av sinne. Under de rette forutsetninger så anså han nemlig sinne som en dyd.

Aristoteles skrev: “The man who is angry at the right things and with the right people, and, further, as he ought, when he ought, and as long as he ought, is praised.” (Aristoteles, Nicomachean Ethics).

I tillegg argumenterte han med at sinne, som en dyd, har en mangel, en overdrevenhet og et gjennomsnitt. Han skrev at gjennomsnittet er det samme som mildhet. Hvis du blir overdrevet sint så er du vred og hvis du mangler sinne så er du sjenert.

Aristoteles får frem tre viktige poeng om sinne. Først, sier han, så må det rette objektet for sinnet være de rette menneskene. Det er ikke riktig å bli sint på hvem som helst. Ditt sinne må være rettet mot den eller de rette personene. Det andre poenget er grunnen til at du ble sint. Aristoteles skriver at motivet for sinnet må: “iøynefallende være  hevn”. Hva betyr nå det? Når du er sint på en eller flere personer så må det være synlig eller merkbart for at det skal bli sett på som hevn. Mottaker av sinnet må være oppmerksom på at sinnet er rettet mot dem. Dernest mener Aristoteles at sinne kan være overdrevet. Til slutt skriver han at hvis du ikke blir sint for de rette årsakene, på den rette måten og på rette tidspunkt, så er du en tosk.

Aristoteles var bekymret for at hvis noen ikke reagerer med sinne hvis de eller deres venner blir fornærmet, så blir de sett på som ufølsomme fordi de fant seg i fornærmelsen.

Hvis Aristoteles levde idag, hva hadde han trodd om våre moderne uttrykk av sinne?

Vi må selvsact være forsiktige når vi forsøker å “dømme” uttrykk for sinne.  Vi er begrenset til å analysere kun de bare de tilfellene hvor vi har tilgang til alle fakta. Det kan være enkelt å dømme raskt når vi hører historier om hva sinne har ført til. Men klokskap krever at vi ikke gjør det.

Vi kan egentlig kun evaluere og analysere handlinger, utført i sinne eller ikke, i et veldig begrenset omfang. Dessuten kan motivene i måten sinne viser seg i være vanskelige å skjelne. Det kan være vanskelig for den som ble sint å innrømme hvorfor de ble sint.

Til tross for disse restriksjonene, så kan vi allikevel forsøke å vurdere sinne i henhold til Aristoteles.

Målet med Aristoteles skrifter innen etikk – og særlig med Nicomachean Ethics, var å fremme viktigheten med å leve dydig og å ha en dydig karakter. Dette er det viktig å ha i tankene når vi undersøker sinne i henhold til Aristoteles etikk.

Når han skrev negativt om sinne så var det fordi det virket mot sin og hans hensikt og når han skrev positivt om sinne (mao sinne som en dyd) så var det fordi det understøttet poenget.

I 2017 så har vi sett og opplevd så mamge uttrykk av sinne som har fått utløp mot feil person (er) og vi har selv også vært skyldig i slike brudd. Dette bryter en av Aristoteles konsepter om passende sinne.

Ett eksempel: La oss si at du mistenker naboen for å ha stjålet gressklipperen din. I stedet for å snakke med naboen og forsøke å løse situasjonen, så kommer du hjem og kjefter på kona og ungene og lar sinnet gå utover dem. I dette tilfellet burde sinnet være rettet mot naboen men familien ble målet i stedet for. I henhold til Aristoteles definisjon så er dette upassende sinne og da således en last.

I en nylig ishockey kamp ble en Oilers spiller hektet. Spilleren falt overende og skadet seg. Så snart han klarte å reise seg (skader har en tendens til å forsvinne på magisk vis) så konfronterer han motspilleren og truer med å slå ham. I tillegg har en av medspillerne til han som ble hektet også blandet seg og er sint på motspilleren.

Hvis Aristoteles var dommer, hva ville han gjort? Han kunne vært tvunget av regelverket og gi en advarsel eller utvisning til motspilleren for hektingen og en advarsel eller utvisning til den som ble hektet pga han tok igjen. Men på pressekonferansen etter kampen så innrømmer han gjerne at spilleren som ble hektet gjorde rett i å konfrontere motspilleren og at sinnet han viste var prisverdig. I tillegg berømmer Aristoteles medspilleren som også konfronterte motspilleren. Medspilleren gjorde rett i å bli sint fordi motivet var å korrigere for fornærmelsen mot sin medspiller. Som Aristoteles sier :”The man who is angry at the right things and with the right people…is praised.” Kan du se for deg en slik pressekonferanse? Jeg tror det hadde vært en snakkis i årevis.

Etisk er det mye å hente i Aristoteles meninger. Den tilsiktede måten han tilskriver seg til sinne lover godt for oss og for samfunnet under ett. Alt for ofte ser vi sinne uten mål og mening men kun for sinnets egen skyld.

Det virker som om de fleste er utilsiktet i det sinnet som uttrykkes og dette kan gi alvorlige konsekvenser. Dessuten er det viktig å huske at dette problemet involverer oss alle. Selv om de færreste av oss sliter med ukontrollerbart sinne så har vi alle vært berørt av det. Enten som den som er offer for det eller som den som forårsaker det.

Et besøk til orakelet

Tags

, , , ,

Kaerefon fra Aten gikk på den Hellige veien opp mot tempelet i Delphi. Skyene hang grå og regntunge over Parnassos og kalksteinen på trinnene var glatte av regn. 

Kaerefon holdt den ene hånden på rekkverket og brukte staven i den andre hånden til å kjenne hvor det neste trinnet var. Han stoppet ved toppen av Athena for å få igjen pusten. Ah! Delphi! Det var et flott skue på utspringet i fjellet hvor tempelet lå utover siden av fjellet og mot dalen. En kunne formelig se Apollo fly ned skråningen og velge seg ut hvor det hellige tempelet skulle stå.

I dalen nedenfor hadde Dionysus og hans nymfer hoppet og danset mens guddommer hadde bodd på jorden, når myter var virkelighet – like så virkelige som skogene og åkrene Kaerefon kunne se utover.

Kaerefon den Eldre slo staven sin mot det eldgamle fjellet. Han måtte stoppe Sokrates! Han samlet togaen rundt seg og fortsatte opp steintrappene. Solen begynte å bryte gjennom skyene og Kaerefon hadde en avtale med orakelet.

En slave var opptatt med å legge urter inn i flammene når Kaerefon nådde inngangen til tempelet. I et rom fylt av tykk røyk la han en honningkake foran alteret dedikert til Chians mens han beundret veggmaleriene inne i tempelet. Titanenes krig, Iolaus sittende på Pegasus som stupte ned mot strid.

Skriket fra et lam, brått avbrutt, rev ham ut av dagdrømmen. Han tok av seg sandalene og gikk inn i atriumet. En kvinnelig prest ledet ham til Vestalenes fontene og drysset blomster på hans vei. Hun vasket hans føtter og strøk hellig vann over hans panne. Hun hang en krans av blomster, Ios tårer, rundt hans hals.

“Pythia venter” sa hun.

Kaerefon fant sin plass i køen foran inngangen til det hellige indre. Han kunne se lys gjennom den åpne døren. ‘Gnothi seauton’ var hugget ut i stenen over døråpningen. ‘Kjenn deg selv’.

Kaerefon mediterte over denne lærdommen mens han ventet på sin tur til å gå igjennom portalen. Når en prest ropte ut navnet hans, gikk han over dørstokken og inn i kammeret innenfor. 

Luften var tung og metallisk. Høyt over seg kunne han ane statuen av Apollo svøpt i røyk og med sollys på sin utstrakte hånd. Kaerefon kunne knapt se orakelet som satt på en stol i midten av rommet foran en sprekk i fjellet. Pythia satt sammenbøyd under et tung sjal. Ansiktet var vakkert men en gammel kvinnes hånd plukket druer fra en skål.

‘Kjenn deg selv’ hvisket stemmer i mørket som omga Kaerefon. Stemmene brakte Kaerefons fokus tilbake til det han var her for. Dette var jo det Sokrates misforstod totalt, tenkte Kaerefon. Sokrates trodde jo at ‘kjenn deg selv’ betydde ‘Se i deg selv – undersøk hver tanke og følelse og la de passere gjennom en kritisk prosess’. Som Sokrates likte å si – en liv som ikke er kritisk gjennomgått er ikke verdt å leve. Men dette var jo en  feiltolkning av den Delfiske inskripsjonen, tenkte Kaerefon. Selv et barn visste at det betydde ‘Kjenn din plass og snakk respektfullt når du står foran orakelet’. Det faktum at Sokrates ikke hadde samme syn var bare nok et bevis på hans ugudelighet. Kaerefon hadde kommet til orakelet for å få et endelig svar.

‘Orakel’ sa han. ‘Jeg vet om en mann som heter Sokrates, som tror han er vis. Si meg hvem som er visere slik at jeg kan ta ham med til Sokrates og la ham se hvordan han har feilet’.

Orakelet spyttet druestener i en bolle. ‘Ingen er visere enn Sokrates’ sa hun.

Kaerefon holdt pusten. Pythia var kjent for å gi råd som var vanskelige å forstå og som krevde tyding av vestalinnene. Dette var jo usedvanlig direkte… Ingen var visere enn Sokrates?

Dette var ikke det Kaerefon hadde forventet. Sokrates var en klovn – alle visste jo det. Han var en filosof som gikk rundt og påstod at han visste ingenting som helst. 

Kaerefon ventet i tilfelle det kom mer, men orakelet hadde tilsynelatende sovnet. Sibyllene satte i gang å spille på harpene og fiķk rommet til å snurre. Musikken kunne ikke fylle tomrommet eller kompensere for Kaerefons skuffelse...

socrates

Dette er en sann historie, hvis vi skal tro Plato (ref. Platos verk: the apology of Socrates – Ἀπολογία Σωκράτους, Apologia Sokratous). Circa år 440 før Kristus så reiste Kaerefon, en borger av Aten, til Delphi for å spørre orakelet hva hun mente om filosofen Sokrates. Sokrates, som var circa 30 år på denne tiden, hadde begynt å bygge sitt rennomé i Aten. Kaerefon hadde nok håpet at orakelet ville sette den unge oppkomlingen på sin plass.

Kaerefon ble i ettertid en meget nær og god venn av Sokrates  og forsvarte ham og hans filosofi.

Det som videre skjedde var totalt uventet. Orakelet fortalte Kaerefon at ingen mann i verden er visere enn Sokrates. De gamle Grekere tok orakelets ord veldig alvorlig. Selv Sokrates, som var skeptisk til orakler og synske, kunne ikke ignorere dette utsagnet eller avfeie det. Istedenfor viet han sitt liv til å kritisk gjennomgå og undersøke orakelets utsagn i et forsøk på å bevise at det var feil.

Når Sokrates fikk høre orakelets utsagn ble han forbauset fordi på den ene siden er det mot orakelets natur å lyve og på den annen side visste han at han ikke var vis. Derfor begynte Sokrates letingen etter noen som var visere enn ham så han kunne bringe denne personen foran orakelet i Delphi og bevise at hun tok feil. Dette var grunnen til at Sokrates drev ‘avhør’ av alle personer som tilsynelatende skulle være vise. Han testet sinnet til politikere, poeter og akademikere for visdom og selv om han av og til fant genialitet så fant han ingen som besatt visdom – selv om de alle ble ansett som vise av folket og selv om hver enkelt av dem anså seg selv som vis. Derfor var Sokrates ‘en bedre mann’ – han var bevisst at han ikke var vis.

Dette var en hendelse som var av udelt viktighet for historien i vesten – og ikke bare i vesten, men også i øst og sør – overalt hvor tradisjonen med kritisk argumentasjon har satt sine spor. Kaerefons besøk til orakelet satte Sokrates på stien som bestemte kursen for hans filosofiske karriere og påvirket samtidig den vestlige resonneringen – vår historie. Det var en farlig, grensesprengende, ikonoklastisk sti, men også en kreativ og positivt bekreftende sti – en sti av innovativ tenkning som rystet verdens grunnvoller og ledet til utviklingen av den verden vi kjenner i dag.

Dette er historien om en mann, Sokrates fra Aten, som filosofer kjenner meget godt men som også er urimelig ignorert i mange diskusjoner og debatter i dag. Sokrates levde i fjerde og femte århundre før Kristus i Aten, Hellas. På godt og vondt, han er opphavet til kritisk resonnement. Sokrates var den som startet alt.

Noen ord på veien inn i 2017

Tags

, , , ,

“Vær tro mot deg selv” eller ganske enkelt “vær deg selv” er ikke gode råd å gi til noen med morderiske tendenser, sadistisk legning, dypt umoralsk eller med ekstremt irriterende eller antisosiale vaner. Men for oss andre kan det virke frigjørende og gi oss krefter.

Vi har alle drømmer. Men hvis vi deler drømmene med andre så vil mange rundt oss si at vi må være mer “realistiske”. Når de gir oss dette rådet så mener de egentlig at vi skal ta del i de samme forutsetningene og fordommene om verden som de selv har absorbert inn i sine liv – ofte uten å kunne gi en god grunn på hvorfor. De vil at vi skal akseptere verden slik de mener at den er og at vi må gjøre mer for å “passe inn” i det generelle verdensbildet. De tenker ofte at de av oss som drømmer og håper og tror på den rike overfloden av muligheter er villedet og frakoblet fra virkeligheten. Men det kan jo faktisk hende at deres egen følsomhet har visnet hen og begrenser deres tenkning til en krympet og feiltolket realitet. Deres verden er kanskje på størrelse med et frimerke – vår trenger ikke være det.

Å være ordentlig realistisk i våre liv og karrierer trenger ikke å bety konformitet med verdens lettest tilgjengelige og ferdiglagde verdensbilde, men kan heller sentrere seg rundt det å stole på oss selv og la erfaring og instinkt lede oss mot det som føles ekte og rett for oss som de individene vi er.

Ett flere hundre år gammelt råd, eller direktiv, kan hjelpe oss: “Kjenn deg selv”. For hver av oss betyr det å bli mer reflektivt bevisst vår tro, holdning, tilbøyelighet, aspirasjon og vaner. Det betyr også å bedre kjenne våre lidenskaper, gleder, eget talent og styrke. Men det betyr også å kunne forstå våre begrensninger og svakheter samt å ta i betraktning muligheten for at noen av våre mest idiosynkratiske og kanskje pinlige trekk kanskje inneholder nøkkelen til skjulte styrker som kan låse opp mulighetene for fantastiske nye eventyr.

Men husk alltid: pingviner finnes ikke på Solastranden, ei heller ikke aligatorer. Du tar ikke tee-off med en basketball, ei heller spiller du basket med en golfball. Det er ikke noe iboende galt i noe av dette, de bare fortjener en annen kontekst hvor de virker bedre. Du kan spille golf med verdens beste basketball, men du får aldri senket putten og du kan spille basket med verdens beste golfball, men du vil aldri klare drible den nedover banen i en fast-break – med andre ord så er det gal setting for ballenes særegne kvaliteter.

Du må alltid lete etter den kontekst og settingen som passer deg – om du så må skape den selv, noe som ofte kan være en god ide. I mange tilfeller vil det å finne eller skape en kontekst som er rett for deg ikke involvere annet enn å bruke din egen individuelle tilnærming på problemløsning, være uredd når du bruker din unike tilnærming på problemer eller bruker dine distinktive kvaliteter for å skape nye muligheter. Din fremgangsmåte og din sti er kanskje litt forskjellig fra de personene du ser opp til eller de personene andre rundt deg ser opp til. Men, hvis det utnytter din unike egenart på en positiv måte, så er det den rette veien å gå.

Noen ganger må du endre deg selv for bedre å passe inn i omgivelsene. Mye av kulturen vår lærer oss nettopp det og forsterker inntrykket fra tid til annen. Men andre ganger så må du endre omgivelsene for å tilpasse de til den du er. Men alltid, så må det å være sann mot deg selv styre din retning og dine handlinger. Dette betyr ikke at du skal være sta og ikke godta endringer – men heller at du skal være autentisk og ekte istedetfor. Det betyr å lære og utvikle deg på en måte som er rett for deg.

2017

Her er de gode nyhetene for 2017: Det finnes ingen andre i verden som er som deg. Det finnes ingen 100% kopi av din unike kombinasjon av genetikk, bakgrunn og personlig erfaring. You are one of a kind! Det har aldri fantes og vil aldri finnes en annen deg – og det er Viktig å ta innover seg. Hvis du ikke allerede gjør det, så må du gjøre det meste ut av dette i ditt liv og arbeid og bevege deg videre fremover.

Det jeg har skrevet ovenfor støtter seg på en lang og rik tradisjon av tenkning som startet med Sokrates, ble gjenoppdaget av Seneca, ble refokusert av Søren Kierkegaard før det havnet i USA hos blant annet Ralph Waldo Emerson. Meldingen er klar: Ikke gi etter for falsk press. Bryt kunstige lenker som holder deg tilbake fra å yte ditt beste. Ikke bare gjør som alle andre. Verdien av å etterape andre kan bli funnet ved nøye vurdering av verbet “etterape”. Frigjør deg selv fra gjennomsnitts forventninger og vilkårlige begrensninger. Vær sann mot deg selv. Omfavn de fantastiske ressursene du innehar og bring til verden den største gaven du kan gi resten av oss – Deg selv, i form av din egen unike idiosynkratiske fortreffelighet.

2017 trenger det beste av deg, det gjør vi alle!

Godt Nyttår 2017 🙂

Alle husker en god lærer

Tags

,

Når du er 12 år gammel så føles det som om sommerferien varer i to år. De er så lange at når de nærmer seg slutten så husker du ikke lengre begynnelsen. I det den nærmer seg slutten så har du en følelse av fornyelse og spenning som vokser ettersom været skifter fra solfylt og varmt til solfylt og kjølig og til mørkere og kjøligere på bare noen få dager. Men 1980 var forskjellig fra andre sommere. Jeg hadde en vond følelse jeg ikke klarte å riste av meg.

Det sies at alle husker en god lærer. Kanskje du husker de dårlige også.

hqdefault

Bak meg hadde jeg hatt ett magisk år med Marit (min lærer). Foran meg lå ungdomsskolen. Fra 13 elever i klassen til 30 og 8 parallellklasser.

To år før hadde jeg hilst på, og fått autografen av, hele casten i Star Wars – the Empire strikes back og nå hadde jeg sett filmen. Jeg var en gutt som ikke helt passet inn i denne verdenen og som plutselig hadde funnet en verden som passet meg. Hodet mitt var fylt med konseptene av rare verdener, romskip, dusørjegere, den mystiske Kraften og det gode vs det onde.

Men det som mest av alt fanget min fantasi det året var konseptet om historier. Alt jeg interesserte meg for var en historie. Historier om eventyr, om selv-oppofrelse, om forrædere og helter, om grådighet og om håp.

Når du har tilgang til nok data, på hvilket som helst emne, så starter kreativiteten din å leke med dataene. Hvis du lytter konstruktivt til nok musikk, så får du lyst til å komponere selv og hvis du, i tankene dine flykter inn i en ny verden og lever der, så får du lyst til å skape den. Og det var nettopp det jeg gjorde.

Jeg startet historien og verdenen i en nær fremtid. Det var fred på jorden og menneskeheten hadde begynt å utforske stjernene. Historien handlet om en ung gutt som hadde fått i oppgave å foreta en oppdagelsesreise. Han hadde falt gjennom tid og rom i et wormhole og endt opp helt i ytterkanten av vårt solsystem hvor han hadde kræsjet skipet sitt på en ukjent og fiendtlig planet bebodd av roboter.Han hadde blitt tatt til fange men klarte til slutt å rømme og bli reddet. Men ikke før robotene hadde blitt bevisst jordens eksistens…

Lederen av robotene startet å lage planer for en invasjon som gikk ut på å bruke wormhole og overraske jorden med et angrep. Jeg spilte ut historien i mitt sinn og utviklet karakterene ytterligere. Alle i historien hadde originale navn og design. Jeg designet uniformer og insignier, romskip og roboter.

Far var i forsvaret så jeg tok med kjennskap derifra inn i historien. Jeg lagde taktiske og operative planer for armadaen, fobs (forward operating bases) på mars samt familietrær for de mest fremtredende karakterene. Jeg utforsket det politiske systemet til robotene som var styrt av en kyborg hvis hjerne var en datamaskin.

Jeg tenkte på.hvordan den forestående invasjonen ville fått jordens regjeringer til å erklære unntakstilstand og danne en koalisjon ledet av John Steward, en britisk opportunist fra høyresiden. Jeg kjente til farene ved politikk skapt utifra nødstilfeller og bygget det inn i historien. Det var trusler internt på jorden som eksternt.

Marit sa at jeg burde skrive historien og ba meg bruke tid og flid i dette. Hun ordnet det slik at jeg kunne bruke friminuttene i klasserommet til å gjøre det.

Men september 1980 var dette kun et fjernt minne. Solen hadde sluknet. Ny skole, ny klasse, ny lærer og nye regler.

Vår nye lærer het Steen. Jeg likte ham ikke og jeg visste han ikke brydde seg om meg.

Steen benyttet “dark sarcasm in the classroom” som Pink Floyd eksemplifiserte i sin single året før.

Hvis du gav feil svar i klassen ville han alltid spør en annen. Så ville han si “det er riktig”, kikke bort på deg og mumle halvhøyt for seg selv “ubrukelig” eller “dust”.

Det var slik Steen arbeidet – hans lærergjerning omhandlet ydmykelse.

Jeg ble depressiv, selv om det ordet ikke fantes i mitt vokabulær på den tiden. Jeg startet å tenke på døden og følte at jeg kom til å dø. Jeg drømte at jeg spurte foreldrene mine om de kunne avlyse julen slik at jeg ikke trengte å dra tilbake til skolen. Men i hverdagen sa jeg ingenting.

Så var det matematikk. Frem til nå hadde jeg vært et hestehode foran klassen i matte, men det var før jeg møtte Steen. Steen fikk oss til å reise oss opp og så fyrte han løs med matte spørsmål. Hvis du svarte riktig fikk du sette deg. Kjersti satte seg med en gang, jeg svarte feil og måtte bli stående. Terje satte seg, jeg svarte feil igjen og ble stående. Tilslutt var det bare meg og en annen igjen.

“7 ganger 6” sa Steen. “42” svarte han andre og fikk sette seg. Nå begynte Steen å få det morsomt. Multiplikasjon, divisjon, brøker… spørsmålene haglet over meg mens de andre i klassen lo. Tilslutt lot han meg sette meg på plassen min mens han fortalte klassen at før i tiden hadde jeg måttet stå fremme ved tavlen med en papirhatt med bokstaven “D” på. “D” for Dum. Klassen lo godt av dette og av meg. Jeg følte meg som Kevin Mckeon som unge Pink i The Wall – Jeg ønsket bare å dø.

maxresdefault

Min selvtillit var borte og det var et stort hull i meg der den hadde forsvunnet og usikkerhet begynte å fylle tomrommet. Fra den dagen strevde jeg med matematikk.

Jeg levde mer og mer av livet mitt inne i den verdenen jeg selv hadde skapt og trakk meg mer og mer bort fra den virkelige verden.

Mye har hendt siden den gang. Fantasiverdenen min er nå et vagt minne. Selvtilliten har vært, kanskje litt for god i mange år.

Jeg husker at jeg for ca 15 år siden gikk gjennom forskjellige tester hos Mercuri Urval – iq, eq osv, pga en stilling jeg hadde søkt på. Etter noen dagers testing så skulle jeg få vite resultatet av testene. Dag Vevatne var den jeg hadde møte med og han startet med å si “Du er veldig selvsikker”. Da svarte jeg, helt ærlig, “Ja”. “La meg gi deg et råd, Njål: Det er en hårfin linje mellom det å være selvsikker og å være en arrogant jævel. Vær bevisst på hvilken side av linjen du er på”.

Siden den dagen minner jeg meg selv om rådet hver morgen når jeg står opp.

Hva som hendte med Steen vet jeg ikke. Han fikk aldri vite at han holdt på å ødelegge meg. Han fikk heller aldri vite at jeg senere i livet studerte matematikk på et mye høyere nivå enn han selv noensinne hadde klart. Men jeg takler fremdeles ikke mental aritmetikk.

Jeg er Schrödingers julenisse: Kan hende eller ikke hende at jeg kommer på juleaften

Tags

, , ,

Jeg har alltid elsket paradokser og alternativ virkelighet.

Det er virkelig verdifulle ting å kunne ta inn over seg hvis du er en forelder. Barn eksisterer i en virkelighet som er stadig skiftende, ofte usammenhengende og av og til selvmotsigende. Som voksen så anser vi ofte at vår oppgave er å “rettlede” barn ved å få dem til å “forstå virkeligheten” og å “forstå sannheten”.

Jeg har satt noen ord ovenfor i gåseøyne fordi jeg tror ikke på dem.

Så hva er denne “sannheten” vi skal forsøke å få barn til å forstå?

Her er et godt eksempel nå rett før jul: Tror du på julenissen? De fleste kjedelige voksne vil svare “Nei, selvsagt ikke”. En del av mine venner ville svart “Ja”, men det er fordi de gjør det på spøk. Men, jo mer vi tenker på det, jo mer er den meningen korrekt.

La oss se på fakta: Barn har et sterkt bilde av julenissen. Det finnes bilder, filmer og sanger om ham. Han dukker opp på skoler og i butikker. De skriver brev til julenissen med julegave ønsker. Det eksisterer en myte rundt julenissen, historien om ham, metoder og igrunnen hele konseptet julenisse. Men, viktigst av alt: Presanger dukker opp, akkurat som ønsket.

122566l

Alt dette betyr at julenissen er virkelig. Han eksisterer. Du kan argumentere og si at det bare er pappa som kler seg ut. Men det beviser bare mitt poeng. Problemet med sannhet er at så mange mennesker ønsker den skal være så bokstavelig. Hvis du ønsker å ta det videre i argumentasjonsrekken så finnes det andre avenyer til mytologien rundt konseptet julenisse som er “ekte” og “virkelige”, noen positive og noen ikke fullt så positive: ønsketenkning, positiv tenkning, håp, grådighet, konsumerisme, tillit, glede. Dette er ekte følelser.

Så, til de som mener at foreldre som oppfordrer sine barn til å tro på julenissen “lyver” – ikke bare er dere miserable gledesdrepere, dere tar også kategorisk feil i henhold til mine bevis og min tro.

Jeg har hørt det sagt at at det ikke er riktig å la barn tro på ting som ikke “er ekte” eller “virkelig” (vanligvis inkluderer denne listen julenissen, alver og Gud blant annet). De mener vi skal fortelle barna “sannheten”.

Så hvor begynner jeg på denne oppgaven? Og hvor slutter jeg? Skal jeg fortelle barna om voldspornografi og pedofili? Skal jeg gi dem hele sannheten og detaljene om massemord, tortur og grusomhet? Skal jeg fortelle om Holocaust? Forklarer jeg dem smerten av å dø av kreft? Det er sannheten, er det ikke?

Selvsagt gjør jeg ikke det! Og i det øyeblikket jeg sensurerer noe av den “sannheten” så presenterer jeg en modifisert og ukomplett utgave av verdensbildet og dens realiteter til mitt barn (og i min mening, gjør jeg rett i det).

DET JEG ØNSKER Å VISE NEDENFOR ER AT DET FINNES ROM FOR TVIL – OG AT VI SOM VOKSNE MÅ LA TVILEN KOMME TIL GODE OG IKKE AVSKRIVE JULENISSEN.

Så, tilbake til julenissen. Vi kjenner alle til argumentene til skeptikerne – de som vil at “sannheten” skal frem:

  1. Ingen kjent art av reisdyr kan fly. MEN det finnes ca 300.000 arter av levende organismer som enda ikke er klassifisert, og selv om mesteparten av disse er insekter og bakterier så utelukker det ikke FULLSTENDIG muligheten for flyvende reinsdyr.

  2. Det finnes ca 2 milliarder barn under 18 år i verden. MEN siden julenissen ikke leverer presanger hos muslimer, hinduer, jøder eller buddhister så reduserer det arbeidsmengden ned til 15% av totalen – dvs 378 millioner barn ihht FN. Det er gjennomsnittlig 3,5 barn per husholdning i verden og det gir da 91,8 millioner hjem som skal besøkes – under forutsetning om at hver husholdning ihvertfall har ett snillt barn.

  3. Julenissen har 34 timer til rådighet, takket være forskjellige tidssoner og jordrotasjonen – forutsatt at han reiser fra øst mot vest. Det betyr ca 800 besøk i sekundet og at julenissens slede beveger seg i en fart av ca 1040 km i sekundet noe som tilsvarer ca 3000 ganger raskere enn lyd. For sammenligningens skyld så beveger en satelitt seg 440 km i sekundet og et reinsdyr kan løpe ca 25 km/t.

  4. Nyttevekten i sleden er også et interessant element. Hvis vi forutsetter at hvert barn får et middels stort LEGO sett (ca 1 kilo) så frakter julenissens slede ca 321.300 tonn (da har vi ikke regnet med julenissens vekt – som er ganske betydelig hvis vi skal dømme utifra bilder). Et vanlig reinsdyr kan trekke ca 150 kg og selv om flyvende reinsdyr (se pkt 1 ovenfor) kan trekke TI GANGER MER enn ikke-flyvende reinsdyr, så er det ikke mulig å gjennomføre jobben med bare åtte eller ni reinsdyr. Julenissen må ha 214.400 reinsdyr som igjen øker bruttovekten (uten å regne med vekten av selve sleden) til 353.430 tonn.

  5. 353.430 tonn som beveger seg 1040 kilometer i sekundet skaper en enorm luftmotstand – dette vil skape varme mye på samme måte som romfergen møter når den går inn i atmosfæren. Førerreinsdyrene vil absorbere 14.3 kvintillioner (14.300 000 000 000 000 000 000 000 000 000) joule energi per sekund. Hver. De vil bli oppløst i flammer umiddelbart, eksponere neste rekke reinsdyr som vil bryte umiddelbart ut i flammer og skape øredøvende soniske smell. Alle 214.400 reinsdyrene vil være fordampet innen 4.26 tusendels sekund.

  6. Julenissen vil bli utsatt for sentrifugalkrefter som er 17.500 ganger sterkere enn graviteten. Hvis han veier 110 kg (noe som er usannsynlig lite når en studerer bilder av julenissen) så vil han klistres mot bakenden av sleden med en kraft på 1.957.000 kg.

Da er det lett å konkludere med at hvis julenissen noensinne forsøkte å levere presanger til alle snille barn på juleaften, så er han død nå.

MEN (og her kommer tvilen inn i bildet – sammen med litt kvante fysikk):

Jeg tror julenissen opererer som en kvanteeffekt.

Hver av julenissens besøkssteder er en “single state event”. Julenissen kan eksistere i alle og dessuten, ihht kvante teori så kan julenissen eksistere i alle – samtidig. Derfor kan julenissen simultant dra til et sted, levere presanger og returnere. Tiden for alle leveringer tilsvarer tiden det tar å foreta EN levering. Julenissen kan med letthet utføre sin oppgave uten å risikere farene ihht relativitetsteorien.

Derfor betyr det også uflaks å observere julenissen. Hvis du observerer julenissen kollapser hans eigenstates ned til EN julenisse – slik at et barn mottar en presang på bekostning av ALLE barn. DERFOR er det pappa som kler seg ut som julenissen.

I begynnelsen av det 20de århundre så viste eksperimententer at atompartikler også var i bølgeform. Eksempelvis viste elektroner seg å gi ulike diffraksjonsmønstere når de passerte gjennom en dobbelspalte på samme måte som lysbølger. Derfor var det nærliggende å tro at bølgeligninger kunne forklare oppførselen til atompartikler.

Erwin Schrödinger var den første personen som nedtegnet en slik bølgeligning og mye har blitt diskutert på rundt HVA denne ligningen egentlig beskriver. Eigenverdien av bølgeligningen viste seg å være lik energinivåene i kvantemekaniske system og ligningen ble bevist når den ble brukt til å løse energi nivået til et Hydrogenatom og når det viste seg at energinivåene stemte overens med Rydbergs lov.

Det var mindre åpenbart hva bølgefunksjonen til ligningen var og etter mye debatt så er den nå akseptert å være en sannsynlighets distribusjon. Schrödinger ligningen brukes til å finne tillatte energinivåer i kvantemekaniske systemer (som atomer eller transistorer) og den tilhørende bølge funksjonen gir sannsynligheten for å finne en partikkel i en spesifikk posisjon.

Schrödingers ikke-relativistiske ligning ser slik ut:

{\displaystyle i\hbar {\partial  \over \partial t}\Psi (\mathbf {x} ,t)={\Big [}-{\hbar ^{2} \over 2m}{\boldsymbol {\nabla }}^{2}+V(\mathbf {x} ,t){\Big ]}\Psi (\mathbf {x} ,t)}

 

og beskriver en ikke-relativistisk partikkel med masse m som beveger seg i et potensial V = V(x,t), hvor Ψ er en generalisert bølgefunksjon avhengig av de variable som inngår i Hamilton-operatoren og hvor den reduserte Plancks konstant ħ = h/2π  og i er den imaginære enhet. Denne funksjonen vil i det mer generelle tilfellet ikke lenger være en enkelt bølge, men må heller kalles en kompleks sannsynlighetsamplitude der Ψ*Ψ gir sannsynligheten for å observere systemet i en tilstand med bestemte egenskaper.

Som Heisenberg kalkulerte en kveld rundt juletider: Du kan observere julenissens levering av presanger ELLER du kan få presanger. Du kan ikke ha begge deler.

GOD JUL ALLE SAMMEN!

 

 

 

 

 

 

De viktige overgangene

Tags

, , , , ,

Kreativitet opptrer i overgangen fra en tilstand til en annen, i grensesnittene.

Det skjer ikke mye i heten midsommers eller i den bleke kulden midtvinters. Det er om våren med nytt liv blomstrende og i den kjølige høstluften når lys skifter til mørke at kreativitetens øyeblikk kommer.

Det er på randen av stupet mellom søvn og våken tilstand – gjemmestedet til inspirasjon og hemmelige ideer.

Se på såpebobler, de bobler sammen på overflaten i badekaret ditt. Boblen i seg selv er tom,  strukturen og styrken er i overgangen mellom boblene. Og som det er oppe, er det også under og inni – såpeboblen er en modell av universet, nøyaktig halvveis i størrelse mellom en galakse og et atom. Begge inneholder enormt mye tomrom, med sine stjerner og nebulae, eller deres elektron skall som former strukturen, mønsteret hvis innhold er tomhet.

Livet begynte i en slik overgang. Ved en svovelspyende hydrotermisk pipe dypt nede i havet, overgangen mellom land og vann. De første cellene oppstod gjennom utviklingen av polariseringen av hydrofober og hydrofiler, gjennom å skape noe som avviste vann på innsiden og som måtte ha toleranse for vann  på utsiden, som formet en sfærisk overgang. Livet utviklet seg i havene i overgangen mellom det kalde mørket i havdypet og det gyldne varme lyset fra solen. Det fant plassen sin i overgangen mellom det våte havet og tørt land, mellom tørt varmt land og den klare og kjølige himmelen. Hver overgang flyttet prosessen vi kaller livet opp til nye høyder av eventyr, begeistring og fremskritt.

Menneskeheten utviklet seg i overgangene også. Mellom hånd og stein. Mellom kropp og sinn. Mellom sinn og ånd.

Og slik er det også med ideer. Ideer blir født på akkurat samme måte – midtveis mellom det som var og det som kan bli.

Det er i overgangene vi finner våre artistiske øyeblikk. Når våre rutiner er så innarbeidet at vi kan utføre de uten å skjenke dem en tanke, så kan vi begynne å arbeide med nye ting som innhar opphisselsen du føler ved en oppdagelse og ved et gjennomført eksperiment. Disse to kan fusjonere i et kort øyeblikk – selvtillit og usikkerhet, håp og frykt.

Det er i overgangene vi møter vår skjebne. Det er følelsen av å stå solid plantet på trygt grunnlag for så å ta et skritt frem over kanten inn i det ukjente. Det er stedet hvor ting hender, hvor genier skapes, hvor kongedømmer fødes.

Men det er også et sted for terror, frustrasjon og fortvilelse, som enhver kunstner vet. Som enhver grunder vet. Natten er alltid mørkest rett før daggry.

Men overgangen er ikke det rette stedet å stoppe opp og hvile. Vi passerer bare gjennom den. Vi kan ikke trekke oss tilbake fra det, det leder kun til kjedsomhet, gjentakelser og stagnasjon. Det er derimot vårt springbrett til fremtiden.

Overgangen kan bare være noe vi passerer gjennom, et øyeblikk. Så er det nye oppgaver å ta fatt på, for å innfri det potenialet overgangen lovte oss. Verden blir flat igjen, prosessene fortsetter, produksjonen tar til igjen om enn kanskje på et nytt nivå. Slik er det frem til det neste overgang øyeblikket inntreffer, når terningene kastes på nytt, regelboken rives istykker igjen og de nye rutinene selv blir de gamle rutinene når vi igjen står ansikt til ansikt med den neste overgangen.

Igjen befinner vi oss plantet på solid grunnlag ved kanten av stupet, på skjæringspunktet i overgangen mellom to tilstander, på grensen til det ukjente – med bare en garanti, at endring er uunngåelig. Sirkelen er sluttet.

Men ikke vær redd, dette øyeblikket vil også snart gli over. Solen vil igjen stå opp og de drømmene vi hadde i det vi våknet vil igjen bli en realitet når vi henter frem, fra overgangen, våre mest kreative og uttrykksfulle ideer.

3 august 1976

Tags

,

Solen virker som en annen sol. Den er mer gylden, som i gamle filmer. Jeg kjenner varmen mot huden min. Jeg er 8 år gammel, jeg er i London og sommeren er på hell.

Familien bodde på Skoger utenfor Drammen. Vi hadde et flott hus med en kjempeflott hage med et fantastisk badebasseng. Det var sent på våren, det var allerede sommertemperatur ute selv om marihønene enda ikke hadde kommet og mor og far hadde nettopp fortalt til søsteren min Nina og meg at vi skulle til London på ferie på høsten før skolen. Vi var kjempeglade og gledet oss allerede. Noe sier meg at dette blir den beste sommeren – ever!

Jeg spilte fotball på Skoger IL og interesserte meg veldig for sporten. Jeg var utrolig dårlig til å spille men jeg var heldigvis ikke den eneste på laget som var det. Jeg pleide å tippe og leverte tippekupongen hver lørdag. Plutselig en ettermiddag mens vi så fotballkampen på tv, så ser jeg til min overraskelse at jeg hadde 11 rette på kupongen. Nesten 11000 kroner vant jeg – og så jeg som skulle til England!

Far har bestilt rom til oss på King Edward VI hotell i Kensington og vi ankommer i drosje på formiddagen. Ved siden av inngangen står det en loslitt mann og selger souvernir blyanter for 25 pence pr stykk. Han har en plakat foran seg på fortauet hvor det står at han er blind, sulten og trenger mat.

Jeg synes så synd på mannen. Han ser virkelig ut til å trenge penger – mer enn jeg gjør. Og jeg har med meg 100 pund i lommepenger. Mor og far lot meg ta med pengene og jeg kunne bruke de til hva jeg vil – så lenge resten av gevinsten gikk på sparekontoen min.

Men før jeg kan gå bort til mannen så kommer det noen ut av hotellet og jager ham vekk.

For min mor og far fortoner neste morgen seg slik: det banker på døren og far åpner opp. Utenfor står en mann fra hotellet sammen med en loslitt souvernir selger. “Has your son bought a souvernir pencil from this man this morning?”. Far ser på meg og ser med en gang at det har jeg gjort. “He told me that a young foreign boy bought a pencil but forgot the change” og min far får 99 pund og 75 pence av mannen.

Jeg gav mannen alle pengene med vilje fordi jeg syntes synd på ham, men han var stolt og ærlig nok til ikke å utnytte meg! Dette har jeg trukket lærdom av og tatt med meg videre i livet.

I bakgrunnen spiller en radio og jeg hører Otis Reading synge “The dock of the bay” som har blitt en av mine favorittsanger.

Hukommelse er som et mørkt rom som inneholder alle slags objekter, kjente og ukjente, strødd rundt overalt. Ingen vet helt hva som befinner seg i rommet før du tenner en lommelykt og skinner lyset inn i et hjørne og får med deg de rare små detaljene i lyset. Men vi klarer ikke fokusere på mer enn en ting om gangen – det lommelykten lyser på er kanskje godt opplyst og synlig, men resten av rommet forblir i mørket. Og selv om vi vet at rommet er der så kan vi ikke se utenfor lyset og vi kan ikke engang begynne å gjette på hva som er eller ikke er gjemt der.

Hva er hukommelse? Hva er årsaken til at noen ting huskes godt mens andre ting ikke gjør det? Hvorfor er noen minner levende, klare og nøyaktige som rillene i en LP plate mens andre spor på platen er dekket av skitt som gjør at den ikke kan spilles?

Noe fikk meg til å finne frem denne platen, jeg kan nesten  kjenne lukten av vinylen og 70 talls elektronikk. Jeg setter knappen på 45 rpm, legger platen på spindelen og dytter den ned på gummiplaten. Inni hodet mitt kommer den sølvfargede metall armen som holder stiften og svinger automatisk ut og, litt robotaktig, senker seg ned på den roterende skiven.

Så tar platen slutt og jeg er tilbake i 2016. Utenfor regner det.

Det var bare en dag, for lenge siden, men allikevel husker jeg alt, akkurat som om det nettopp har skjedd. Våre minner er der, de lagres et sted. Kanskje er det ikke slik at vi glemmer, men at vi glemmer hvor vi lagret minnene frem til en nøkkel er funnet – noe som trigger oss og som låser opp døren til rommet de var lagret i.

Hvis vi er våre minner, og vi mister tilgangen til dem. Hvem er vi da? Vi blir fanget i paradokset – vi vet ikke hva som er forsvunnet. Vi kan ikke huske at vi ikke lengre kan huske. Å ikke lengre kunne huske er som å miste en del av hvem du er. Uten minner, så blir du mindre på en måte, du begynner reisen mot å bli ingen.

Selv er jeg tidens bibliotekar, men kanskje andre menneskers sinn ikke er som et katalogisert bibliotek, men heller en samling knust porselen. En og annen gjenstand har skår i seg men er ellers komplett, men for det meste er det en samling glasskår.

Kanskje er entiteten du kaller “deg” museumskurator for disse glasskårene? En arkeolog i din egen tidslinje?  Som hver dag redefinerer hvem du kunne vært basert på det lille gjenværende materialet som er helt nok til å identifiseres.

Jeg tar på hodetelefonene mine og skriver inn “Otis Reading” på Spotify og lar meg føres tilbake til 3 august 1976 mens “The dock of the bay” fyller hodet mitt.

Solen virker som en annen sol. Den er mer gylden, som i gamle filmer. Jeg kjenner varmen mot huden min. Jeg er 8 år gammel, jeg er i London og sommeren er på hell…

“Hva om?”

Tags

, , , ,

“Hva om?” Dette er sannsynligvis de mest disruptive ordene i det Norske språket. Hvis “hvorfor?” får oss til å stoppe opp, så fyller “hva om?” hjernen vår med muligheter. Politikk, innovasjon  og kunst ville vært umulig om det ikke var for “hva om?”.

Hva om vi forsøker å snakke sammen istedetfor å slåss? Hva om vi lager en liten datamaskin og bruker den i en telefon?  Hva om pygmeene virkelig hjalp en figur kjent som Fantomet?  Start en setning med “hva om?” og alt er mulig.

“Hva om?” roter det også til oppe i hodet ditt – trøbbel og angst. Hva om det regner på bryllupsdagen? Hva om det finnes en Gud som ser meg og dømmer meg akkurat nå? Hva om jeg har tatt feil i alt jeg har trodd til nå? Hva da?

“Hva om?” er en semantisk pinne stukket inn i mulighetenes vepsebol. Endeløse ideer flyr summende rundt hodene våre – av og til inspirerer de oss men for det meste distraherer de oss.

Det finnes mange måter du kan døyve effekten av “Hva om?”. Noen tyr til meditasjon, andre sløver seg med alkohol mens andre rett og slett velger å la være å tenke. De overgir seg til rutinene i livet. De blinker istedetfor å tenke og velger å skru av hjernen og overgi seg til underholdning som etterlater de i en katatonisk tilstand gjennom kvelden frem til de går og legger seg.

Det jeg anbefaler er det motsatte. Istedenfor å tenke mindre, så mener jeg at vi bør tenke mer på mulighetene i livet – men på en skeptisk måte, slik at vi kan kvitte oss med de irrelevante og uviktige “Hva om?” og heller fokusere på de virkelig verdifulle og tanke provoserende mulighetene.

Jeg ser jeg må skrive et innlegg til og forsøke å forklare skeptisisme som en livsstil. Å leve på en skeptisk måte krever mye øvelse, men det er verdt det. Ved å lære å tenke skeptisk på ting så blir vi ikke bare flinkere til å identifisere de ting som har virkelig mening, relevans og verdi i livet. Vi blir også flinkere til å identifisere de ting som mangler mening, relevans og verdi og klarer derved å rydde i tankene våre ved å sette disse til side og konsentrere oss om de ting som teller.

Det gir deg rom til å tenke og gir deg friheten tilbake.

Skeptikerne identifiserte flere teknikker for å rydde i tankene. Den skeptiske filosofen Agrippa utviklet fem tekniķker og jeg føler mitt neste innlegg vil være om hans fem teknikker. Disse ble funnet frem igjen på 1600 tallet og er nå en del av det moderne tankesett.