Tags

, , , , , , ,

under

Summen av all næringsvirksomhet i hav og kyst inngår i begrepet blå økonomi. Petroleumsnæringen og fiske på havet har vært to viktige næringer i mange år men de siste 10 årene har det blitt mer og mer fokus på kysten da det er der det er forventet størst inntektspotensiale og næringsvirksomhet i fremtiden. Flere internasjonale rapporter bekrefter dette: Potential benefits of Coastal zone management to economic activity in the UK – Wilson 2008, Assessing the impact of a new approach to coastal zone management, marine policy – Blau & Green 2014, MIT-REAP Norway, 2017, Strategic Co-operation on blue growth in the north sea, Reid 2012, INFOMAR final report, PriceWaterhouseCoopers 2008, An economic review of the Irish geoscience sector, Indecon 2018, Samfunnsøkonomisk analyse av Marine grunnkart prosjektet, Metier 2017, Gullestad ekspertutvalgets rapport «Areal til begjær» 2012

Hvis vi holder shipping og petroleum ute av regnestykket, så viser samfunnsøkonomiske analyser fra Irland 1:5 (dvs 5 euro ROI pr euro brukt), USA 1:12, Norge 1:8, Tyskland 1:4,5. Det er litt usikkerhet i tallene da ikke alle variable er prissatt og en kan forvente at tallene vil være større.

Menon Economics har i 2017 produsert en rapport for Nærings- og Fiskeridepartementet som viser at årlig verdiskapning av blå økonomi i Norge er kr 496 milliarder.

Kystsonen i Norge er verdens nest lengste med sine 102.000 km og inneholder mye naturressurser som kan utnyttes på en forsvarlig og bærekraftig måte i generasjoner fremover. I sonen en nautisk mil fra grunnlinjen ligger det største potensialet men også de fleste konfliktene. Forskjellige interesser kniver om de samme arealene – f.eks havbruksnæring vs. Kystfiske/rekefiske vs. Marine verneområder vs. Transport vs. Fritidsbåter vs. Tang- og tare tråling vs. Makroalge dyrking vs. Vindkraft vs. Bølgekraftverk vs. Fritidsfiske vs. Turisme vs. Utbygging i strandsone vs. Militære skytefelt vs. Undersjøiske kulturminner vs. Skjellsandutvinning vs. Deponier vs. Hoved- og bifarleder vs. Rør/kabler/ledninger vs. Fiskehavner/moloer osv osv

Utfordringen som møter oss her flerfoldig.

1: Datagrunnlaget

Datagrunnlaget vi behøver for å kunne ta kunnskapsbaserte beslutninger er veldig mangelfullt. 65% av kysten har et datagrunnlag som baserer seg på håndlodd og ren gjetning. En kan derfor ikke umiddelbart sette i gang arbeidet med å fordele arealer til forskjellige formål da det ikke er mulig å ane konsekvensene av slike beslutninger. Plan- og bygningsloven gir kommunene et ansvar som strekker seg en nautisk mil ut av grunnlinjen og det legges opp til digitale planprosesser i sjø uten at en har datagrunnlaget på plass. Plandata er juridisk bindende og skal, sammen med bestemmelser, kunne tåle en rettsak.

2: Kommunale planprosesser / fylkeskommunale prosesser

Kommunale planprosesser er forskjellige fra kommune til kommune og kravet til dokumentasjon mtp fordeling av areal er også forskjellig fra kommune til kommune/fylkeskommune. Dette gir ytterligere utfordringer i tillegg til datagrunnlaget. Eksisterende arealplaner har gjerne manglende datagrunnlag og må kvalitetssikres mot gode data. En planveileder for sjø har i alle år vært savnet, KMD har arbeidet med denne planveilederen men en endelig versjon foreligger ikke enda. Planveilederen skal gi veiledning til kommunene om hvordan planprosessene i kommunene bør gjøres. Så lenge planveilederen ikke foreligger i sin endelige form så vil prosessene variere fra kommune til kommune, noe som gir enda flere utfordringer da disse ikke er konsistente.

3: Verneinteresser

Veldig ofte ser vi eksempler på at areal på land som det finnes verneinteresser i blir videreført ut i sjøen og samtidig ser vi at arealer langs kysten er satt av til verneområder uten at en har undersøkt om disse områdene er av verneinteresse. Verne det som vernes bør – men det forutsetter at datagrunnlaget er på plass. Flere steder langs kysten er det store arealer som er vernet pga stortare – nærmere undersøkelser viser at det i flere tilfeller er 80 – 90% av dette enorme arealet sand hvor det ikke kan vokse stortare, mens det finnes mange fjorder i Norge som inneholder områder som burde vært vernet men som ikke er ordentlig kartlagt osv osv

4: Næringslivsinteresser

Det er mange næringslivsinteresser i kystsonen (se eksempler på konflikter ovenfor). Regjeringen har en ambisjon om 5 dobling av havbruk innen 2050, Havstrategien til regjeringen har ytterligere ambisjoner i kystsonen, Nasjonal transportplan har ambisjoner i kystsonen osv i tillegg til det private næringsliv. Havbruksbransjen arbeider med løsninger som kan flytte oppdrett ut til havs, men aller helst vil de være innaskjærs pga logistikk etc. Entreprenører arbeider for kommuner/fylkeskommuner/statlige etater og private utbyggere mtp utbygging i kystsonen, mudring, deponier, rør, kabler, ledninger osv. Tang og taretråling er en milliardindustri og særlig vestlandet opplever mange søknader om dette. Dyrking av tang og tare er en industri som er i vekst men som krever store arealer med riktige lys, temperatur, dybde og bølgeeksponering etc.

Per Sandberg, og flere med ham, uttaler at oppdrett er den nye oljen i Norge, men jeg vil argumentere med at kystsonen er den nye oljen i Norge. Korrekt forvaltet vil kystsonen kunne gi Norge inntekter på sikt som kan konkurrere med de inntekter Norge har hatt av olje og gassutvinning i havet.

EU har i flere år kjørt programmer som Coastal Mapping, EmodNET, EuroGoos etc som er finansiert gjennom Horizon2020, Interreg midler og øremerkede prosjekter nettopp for å sammenstille et datagrunnlag i kystsonen og havet mtp å øke verdien i den blå økonomi i EU. Verdien i 2015 i EU ble anslått til €485 milliarder og EU har ambisjoner om at dette skal 5 doble seg innen 2050.

Da er det kanskje også på sin plass å sammenlikne Norge med andre land mtp kapasitet til å understøtte den blå økonomi.

bilde1

Sammenliknet med landene i undersøkelsen synes Norge å ha: (1,2) Relativt store hav- og kystområder med høy kompleksitet pga lang kystlinje, (3) Relativt færre ansatte, (4) Færre målefartøy, (5) Færre små målebåter, (6) Relativt lavt totalbudsjett og (8,9) Relativt lave kostnader for sjømåling

 

Figuren ovenfor viser Norges kapasitet sett opp mot andre land vi liker å sammenlikne oss med i andre sammenhenger.

Med ett moderfartøy bygget i 1985 og 2 målebåter bygget i 2012 skal altså Kartverkets sjødivisjon dekke 2,3 millioner km² av hav- og kystområder for alle typer formål – Offisielle sjøkart, Etteretning for Sjøfarende, oppdateringer, revisjonsmålinger, data til kommunal forvaltning, data til statlig forvaltning, data til forskning, data til næringslivet osv. Det er estimert at med dagens kapasitet vil det ta 30 år å samle inn data bare langs kysten 1 nautisk mil ut av grunnlinjen. 30 år!

Budsjettene kuttes hvert år, regjeringen ilegger årlig et såkalt “effektiviseringsmål” som i realiteten er ett ytterligere kutt og i tillegg øker de inntektskravet dvs regjeringen “tvinger” sjødivisjonen til å selge tjenester. Som om ikke det var nok så kritiserer de oss også fordi det vil ta 30 år å sjømåle kystnært. Men, det er kun en konsekvens av kuttene regjeringen gir oss men det innser de visst ikke selv.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at Kartverket fikk i april 2018 et tillegg i tildelingsbrevet fra staten. Oppdraget er at Kartverket skal: «legge frem en utredning av konsekvensene av å avvikle ordningen med egne skip og målebåter.». Konsekvensen av dette kan være at Kartverket ikke vil være å finne i tabellen ovenfor da vi ikke lenger vil ha målebåter.