Tags

, ,

Jeg skal ikke påstå at jeg fullt ut forstår stoisme. Jeg har lest en del verk i voksen alder. Jeg leste Enchiridion av Epictetus på universitetet, men helt ærlig så vekket det ikke noe i meg på den tiden. Jeg klarte ikke å relatere det helt. Kanskje fordi jeg, som ung mann, var ganske ikke-stoisk. Jeg hadde en tendens til å få noe over meg som jeg mente var eksistensiell angst, jeg kunne falle dypt i fortvilelse når jeg forelsket meg i en uoppnåelig jente og oppleve eufori og forventning når jeg kanskje fikk et stevnemøte med en drømmejente.

følelser

Nå som jeg har blitt eldre så vil jeg ikke si at jeg ikke klarer å relatere meg til stoisisme – det må kanskje litt modenhet til for å verdsette det som er korrekt innen stoisisme. Etterhvert som man eldes så gir livet deg noen overraskelser, ofte negative. Livet vil overraske deg angående din karakter, dine evner, mennesker du ser opp til, tillit, kjærlighet og om hva mennesker generelt kan finne på. Alle brutale sannheter og harde realiteter som en som ung forsøker å ignorere kommer tilbake med kraft og styrke etterhvert som en blir eldre. I møte med livets forstyrrende overraskelser, så trenger man å finne en måte å fortsette – å leve ens liv på sine egne betingelser. Det er derfor ikke overraskende at erfaringer og modenhet gjør oss mer mottakelige for stoisk lære.

Det sies at filosofi er bortkastet på de unge – jeg vet at stoisme var det for meg.

Selv om jeg ser det klarere nå enn som en angstfylt overromantisk ungdom at det er visse dype sannheter om livet hvor stoisme gir en rimelig mening, så sliter jeg fremdeles med stoisismens syn på følelser, ihvertfall slik som jeg forstår dem (i den grad jeg gjør det). Stoikerne mente at følelser, i særdeleshet de intense som de fleste opplever, fremfor de rolige som tilsynelatende kun stoiske mestere kan oppleve – er av evaluerende karakter og at du kan bedømme dem. De trodde videre at disse evalueringene/bedømmingene alltid var gale. Jeg, derimot, tenker at det er noe riktig ved at når vi har en følelsesmessig respons til en persom eller situasjon så representerer det noe viktig. Så følelser er virkelig evaluerbare, ihvertfall delvis. Men jeg er ikke sikker på at jeg vil kalle slike situasjoner eller personer som er viktige, for evaluerende i karakter og bedømme dem. Det er fordi det er både mer og mindre i følelser enn det er i bedømming. Mindre fordi følelser tilsynelatende er passende eller upassende, men egentlig ikke kun rett eller galt. Mer fordi følelser tilsynelatende har både intrinsiske motiverende krefter i seg og intrinsiske fenomenologiske som ikke er tilstede i evaluering/bedømming. Men jeg vil ikke gå inn på dette i innlegget.

Det jeg ønsker å fokusere på er det stoiske synspunktet at våre “intense” følelser alltid er gale eller upassende sannsynligvis fordi de gir en feilaktig fremstilling av objektets kvalitet og karakter i våre liv. Hvis jeg sørger over tapet av noen jeg var glad i eller et tapt vennskap, så representerer jeg fraværet av den jeg var glad i og derved – på en eller annen måte – min egen velvære. Hvis min velvære kan bli dårligere eller bedre ved tapet av en (eller å vinne en ny) venn, så mener tilsynelatende stoikerne at det gjør meg til et dårligere vesen. En avhengig, ikke-perfekt og sårbart vesen, og derved ikke fullstendig dydig. Hvis en var fullstendig dydig så ville en være et perfekt og helt vesen i seg selv – slik at tapet av (eller det å vinne) et vennskap ville ikke affektere ens fundamentale velvære.

Sett på denne måten så går jeg utifra at det som gjør en følelse falsk er at følelsen alltid representerer subjektet på feil måte siden følelsen er avhengig og sårbar og representererer objektet som at det har kraft til å forsterke eller forminske subjektets velvære. Når det er sagt så skal ikke jeg påstå at jeg har forstått det riktig. Jeg mener at alle av oss, selv en som meg som ikke er en fullt ut dydig stoistisk vismann, har i vårt indre telos å være komplette og perfekte i oss selv. Hvis qua alle mennesker så deler vi alle det samme telos, selv om vi ikke har oppnådd det telos, det finnes fremdeles en, i mangel av bedre ord: følelse, hvor våre intense følelser ikke representerer subjektene (oss) i relasjon til sine objekter (mennesker og situasjoner som vi responderer med følelser ovenfor). Eller noe lignende…

Der hvor jeg er fundamentalt uenig med stoikerne er i deres evaluering om at telos i et menneske skal være komplett og perfekt i seg selv, usårbart or moralsk solid. Jeg er ikke helt sikker på om det gir mening å snakke om telos i et menneskes liv. Men HVIS det gir mening, så slår det meg at vårt telos er heller av en dypt trengende og veldig sårbar natur – en skapning som, for å leve godt og fungere godt, avhenger i stor grad av andre mennesker og den eksterne fysiske verden. Ikke bare pga av våre skrøpelige og forgjengelige kropper  men pga selve strukturen av våre sinn. Vi er skapninger som hungrer etter samhold og samvære med andre – for deltakelse og inkludering. Jeg tror vi er designet for kjærlighet som griper tak i våre sjeler, designet for å marsjere under samme banner som hjelper oss i å forme og definere hvem vi er i verden. De delene av vår psyke som vi iverksetter for å styre det jeg kaller normative og affektive samhold av både liten og stor målestokk er det som er mest distinktivt og karakteristisk med det menneskelige sinn. Tapet eller seieren ved å danne forbindelser forstørrer eller forminsker vår oppfattelse av velvære og velgjørenhet. Menneskets kapasitet til følelsesmessige reaksjoner er en del av det psykologiske maskineriet vi bruker for å styre alt. Våre følelser er utsøkte i det at de hjelper oss til å koordinere våre liv i sammenheng med alle andre, som også hungrer etter samhold og samkvem – på lik linje med oss selv.

Tenk bare på den utrolig kraftfulle rollen sinne spiller i å koordinere et delt liv med andre – spesielt når sinne er representert som en dydig respons på noe noen annen gjør oss. Følelsen av sinne er noe som forteller oss at vi må gjøre noe – enten ved subjektet for sinne eller med objektet. Ignorert eller undertrykket så kan dette lede til problemer. En går i oppløsning på innsiden, et forhold går i oppløsning, et samfunn går i oppløsning. Hvis vi derimot tar aksjon så kan sinne lede til fornyelse og forsoning. Poenget er at sinne gir oss et øyeblikk hvor penetrering er en mulighet, en måte å addressere noe på som ikke er mulig hvis vi holder det på avstand. Du må ikke utsette det til imorgen eller en annen dag – da følelsen vil gro fast og øke og distansen mellom oss blir større og større.

Selvsagt kan sinne av og til tas ut av proporsjoner, vi lager storm i vannglass. Andre ganger leder sinne til at vi gjør ting vi dypt skammer oss over i ettertid. Men det at sinne av og til leder oss på villspor gir oss ingen grunn til å tro at ikke sinne er alltid galt eller upassende – at det alltid vil lede oss på villspor. Det det gir oss derimot er en god grunn til å styre våre følelser på en god måte. Det gir oss ikke grunn til å fjerne våre følelser i alle aspekt av våre liv – det er ihvertfall slik det ser ut for meg.

Det faktum at følelser er ting vi trenger å styre og regulere – at de ikke er selv-regulerende reflekterer en dyp sannhet i min mening – om strukturen av den menneskelige psyke og vilje. Det er en sannhet stoikerne delvis forstod og delvis misforstod i mine øyne. Den dype sannhet er at det ser ut til at vi har evnen til å distansere oss fra våre følelser, reflektere over dem og enten akseptere dem eller ikke. Men det betyr ikke at våre følelser bare er ting som skjer inne i oss – noe vi ikke må gi etter for. Tenk heller på våre følelser som at de tilbyr oss anbefalinger på vår tilstand sett i forhold til våre liv, bekymringer, verdier og håp. Følelser tilbyr oss også ofte anbefalte handlinger. Både de anbefalte tilstander og handlinger er i det minste kandidater for vår reflekterende akseptanse – når vi aksepterer en følelses anbefaling gjennom refleksjon, så har vi tatt eierskap i den relevante følelsen (eller dens anbefaling) og gjort den vår på en måte – og for en kort periode gitt følelsen og representasjonen av den styringen av vårt liv.

Jeg ser ingen grunn til at det å gjøre dette aldri er klokt, riktig eller rasjonellt. Det betyr derimot at bare det å ha en følelse eller det å bli påvirket til å handle på grunn av en følelse ikke er fullt ut rasjonellt – men du trenger ikke gå ‘all in’ i stoisisme for å kunne innrømme dette. Følelser trenger ikke og bør ikke styre våre sjeler eller våre liv helt og holdent – der hadde stoikerne rett. Men det de feilet i å forstå er at vi kan tillate følelsene å ta roret av og til. Men det er nå ihvertfall min mening 🙂