Tags

, , ,

Hvordan føles det å konfrontere døden?

Det er de menneskene som ikke har gjort det de skulle ha gjort i sitt liv som er mest redd for døden.

Selv om jeg har min barnetro så ser jeg ingenting eller ingen grunn til å mene at det finnes en ultimat mening med livet. Menneskene er et resultat av et kosmisk uhell – et uhell som var uunngåelig sett i relasjon av evigheten og som heller ikke gjør vår eksistens mindre tilfeldig eller vilkårlig. Hvis vi, for argumentets skyld, innrømmer at det ikke finnes noen ultimat mening med livet, så stopper det oss ikke fra å ville vite meningen med vårt liv. Som Albert Camus påstår så er mennesker enestående for det faktum at de kan annerkjenne eksistensens meningsløshet og allikevel bekrefte livet.

Camus er kjent som den største av filosofene innen det absurde. Hans ide var enkel: Menneskene er fanget i et konstant forsøk på å trekke ut mening fra en meningsløs verden. Dette er kjent som det absurde paradoks. Det er ganske blekt og kaldt men etter å ha reflektert over det i over 20 år, så er jeg klar til å gi Camus rett.

Filosofer som Heidegger og Sartre påstår at det å konfrontere døden leder til en bekreftelse av livet. Hva betyr det å bekrefte livet? Å bekrefte livet er å annerkjenne at en er istand til å være. Jeg er ikke istand til å være president i Russland eller USA. Selv om jeg hadde vært en russisk eller amerikansk statsborger, så tror jeg allikevel ikke at jeg hadde vært istand til det. Det ligger ikke i meg. Jeg er istand til å være en god far og en god forelder. Jeg er istand til å ha en ansvarsfull jobb. Jeg skjønte for mange år siden at jeg kunne være det og fremdeles skrive vrøvl og filosofere. Jeg sier ikke at jeg er en stor filosof. Jeg sier bare at dypt inni meg så vet jeg at det er dette jeg er her for å være. Jeg kunne vært en astronaut eller en god sønn.

Gud bestemte ikke dette – jeg bestemte det selv. For å være mer presis: Jeg forstår at som et resultat av en sjansepreget sammenheng av fakta som involverer min biokjemi, intelligens, psykologi og livshistorie så er det her jeg skal være akkurat nå – en god far med en ansvarsfull stilling. Ikke astronaut eller en god sønn.

Jeg bekrefter meningen med mitt liv hver eneste dag. Jeg bekrefter – eller forsøker å bekrefte – mitt ultimate potensial.

Det er mitt ønske. Men selve målet er noe jeg ikke har oppnådd enda. Når jeg seriøst overveier utsiktene til min død, så er det dette som viser seg. Det er som om jeg enda ikke har fått utført alt det jeg kom for å gjøre med mitt liv.

Mulighetene ligger foran meg og det er kun opp til meg selv å oppnå de.

Et slikt syn på døden er veldig i tråd med Heidegger. I boken Being and Time (1927) så argumenter han at å konfrontere døden gir mening til “the totality of our potentiality-for-Being”. I et øyeblikks visjon så forstår vi vårt fulle potensial – en uendelighet av potensial som er vårt alene som vi kanskje eller kanskje ikke kan oppnå. Vi får et glimt av vår hele person, vår totale kapasitet til å eksistere. Vi erfarer en enorm forpliktelse til å leve opp til vårt potensial før døden tar kapasiteten fra oss.

For det meste unnviker vi forpliktelsen. Den er for tung å bære. Vi trekker oss tilbake til vår komfortsone og dermed trekker vi oss unna hva vi kunne vært i stand til å være.

Vi lever alle med en følelse av at potensialet er rett utenfor rekkevidde for oss – drømmer og ønsker vi har lyst til å kreve som våre men som vi på en måte føler at vi ikke klarer å gjøre til våre egne. Strekk deg så langt du kan for å nå drømmene dine – en dag er det for sent.