Tags

,

Jeg tror jeg har begynt å bli tom. Jeg kan føle utsiden av meg spise opp innsiden og at mørket siger inn. Jeg tror jeg begynner å bli en av de tomme.

Det er en følelse jeg har hatt en stund. Jeg ser ned på meg selv. Et blindt øye ser at sårbarheten har blitt vandalisert.

Som denne kalde verdenen fostrer tomme mennesker. Finn oss overalt hvor du ser, kom og vær vår venn. Se oss smile og smile og smile. Se løgnene i øynene våre, se vår vilje til å vinne.

Sitt stille i solen og kjenn på følelsen av solen mot huden. Vi tomme og ensomme er som laget av metall. Blanke utenpå men tomme og kalde inni.

For en tapper, tapper gutt jeg var. Trengte aldri å gå på kompromisser før. Slik et åpenbart svik – mot meg selv. Forsøkte så godt jeg kunne å finne den smale sti. Gutten er borte nå. Gutten finnes ikke lenger.

Jeg håper gutten fremdeles leter, leter etter stien. Jeg håper noen leter etter ham, det er kanskje ikke for sent.

Se tristheten i øynene mine. Han er på innsiden av de.

Jeg beveger meg mot den store flukten. Beveger meg mot rekkverket. På vei mot den permanente ferien. Den store søvnen. På vei mot den åpne veien. De dekker deg med blomster når de begraver deg.

Så fortell meg om livet du forkastet, fortell om valgene du tok, fortell meg mer om tilliten du ikke respekterte. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor du skadet gutten som elsket deg. Hvorfor skadet du ham når du burde beskyttet ham?

Ikke spør meg hvordan jeg ble slik, du vil ikke forstå.

Jeg har sett dette ansiktet tusener av ganger før, hver morgen av mitt liv. Men jeg har aldri sett øyene så klare før, uten tvil og smerte.