“Anger may be defined as an impulse, accompanied by pain, to a conspicuous revenge for a conspicuous slight directed without justification towards what concerns oneself or towards what concerns one’s friends. If this is a proper definition of anger, it must always be felt towards some particular individual, e.g. Cleon, and not “man” in general. It must be felt because the other has done or intended to do something to him or one of his friends. It must always be attended by a certain pleasure — that which arises from the expectation of revenge. For since nobody aims at what he thinks he cannot attain, the angry man is aiming at what he can attain, and the belief that you will attain your aim is pleasant.” (Aristotle, Rhetoric, book II, chap. 2, 1378a)

Høres dette helt gresk ut for deg? Det burde det ikke. Urovekkende og voldsomme utbrudd av sinne har vært sett og hørt av mange og det er en urovekkende trend. Vi ser det på jobb, i butikken, i trafikken, på tv, og for noen også hjemme. Vi leser om det på nettet, i aviser. Reality tv og usensurerte videoklipp viser utbrudd av sinne og vold som er meget urovekkende – en mor straffer sitt 3 år gamle barn ved å sprute kaldt vann med høyt trykk på barnet. En guttegjeng overrasker en ungdom og mobber ham.

Så har du tilfellene som er mindre kjent men allikevel veldig vanlige, en person som skjeller ut en NAV ansatt, en bilfører som tuter, viser fingeren og skjeller ut en annen bilfører, en syklist som brøler en fornærmelse til en bilfører som ikke så seg for. Slike tilfeller viser oss at sinne har blitt “moderne”. At det å vise sin indignasjon er nødvendig for at du selv skal føle deg bedre – at det er viktig for din overlevelse.

Før noen av leserne mener at dette ikke er representativt for dem, tenk deg litt mer om. Mange av oss har også reagert på måter som, i ettertid, forvirrer oss. Tenk på de gangene vi har spurt oss selv “hvorfor ble jeg så sint?”. Sinne er utbredt og gir samfunnet store utfordringer men det er en følelse vi ikke kan ignorere. Hva er det som er så spesielt med denne følelsen?

Aristoteles, den store filosofen som arbeidet med nettopp slike etiske problemstillinger, hadde en interessant oppfatning av sinne. Under de rette forutsetninger så anså han nemlig sinne som en dyd.

Aristoteles skrev: “The man who is angry at the right things and with the right people, and, further, as he ought, when he ought, and as long as he ought, is praised.” (Aristoteles, Nicomachean Ethics).

I tillegg argumenterte han med at sinne, som en dyd, har en mangel, en overdrevenhet og et gjennomsnitt. Han skrev at gjennomsnittet er det samme som mildhet. Hvis du blir overdrevet sint så er du vred og hvis du mangler sinne så er du sjenert.

Aristoteles får frem tre viktige poeng om sinne. Først, sier han, så må det rette objektet for sinnet være de rette menneskene. Det er ikke riktig å bli sint på hvem som helst. Ditt sinne må være rettet mot den eller de rette personene. Det andre poenget er grunnen til at du ble sint. Aristoteles skriver at motivet for sinnet må: “iøynefallende være  hevn”. Hva betyr nå det? Når du er sint på en eller flere personer så må det være synlig eller merkbart for at det skal bli sett på som hevn. Mottaker av sinnet må være oppmerksom på at sinnet er rettet mot dem. Dernest mener Aristoteles at sinne kan være overdrevet. Til slutt skriver han at hvis du ikke blir sint for de rette årsakene, på den rette måten og på rette tidspunkt, så er du en tosk.

Aristoteles var bekymret for at hvis noen ikke reagerer med sinne hvis de eller deres venner blir fornærmet, så blir de sett på som ufølsomme fordi de fant seg i fornærmelsen.

Hvis Aristoteles levde idag, hva hadde han trodd om våre moderne uttrykk av sinne?

Vi må selvsact være forsiktige når vi forsøker å “dømme” uttrykk for sinne.  Vi er begrenset til å analysere kun de bare de tilfellene hvor vi har tilgang til alle fakta. Det kan være enkelt å dømme raskt når vi hører historier om hva sinne har ført til. Men klokskap krever at vi ikke gjør det.

Vi kan egentlig kun evaluere og analysere handlinger, utført i sinne eller ikke, i et veldig begrenset omfang. Dessuten kan motivene i måten sinne viser seg i være vanskelige å skjelne. Det kan være vanskelig for den som ble sint å innrømme hvorfor de ble sint.

Til tross for disse restriksjonene, så kan vi allikevel forsøke å vurdere sinne i henhold til Aristoteles.

Målet med Aristoteles skrifter innen etikk – og særlig med Nicomachean Ethics, var å fremme viktigheten med å leve dydig og å ha en dydig karakter. Dette er det viktig å ha i tankene når vi undersøker sinne i henhold til Aristoteles etikk.

Når han skrev negativt om sinne så var det fordi det virket mot sin og hans hensikt og når han skrev positivt om sinne (mao sinne som en dyd) så var det fordi det understøttet poenget.

I 2017 så har vi sett og opplevd så mamge uttrykk av sinne som har fått utløp mot feil person (er) og vi har selv også vært skyldig i slike brudd. Dette bryter en av Aristoteles konsepter om passende sinne.

Ett eksempel: La oss si at du mistenker naboen for å ha stjålet gressklipperen din. I stedet for å snakke med naboen og forsøke å løse situasjonen, så kommer du hjem og kjefter på kona og ungene og lar sinnet gå utover dem. I dette tilfellet burde sinnet være rettet mot naboen men familien ble målet i stedet for. I henhold til Aristoteles definisjon så er dette upassende sinne og da således en last.

I en nylig ishockey kamp ble en Oilers spiller hektet. Spilleren falt overende og skadet seg. Så snart han klarte å reise seg (skader har en tendens til å forsvinne på magisk vis) så konfronterer han motspilleren og truer med å slå ham. I tillegg har en av medspillerne til han som ble hektet også blandet seg og er sint på motspilleren.

Hvis Aristoteles var dommer, hva ville han gjort? Han kunne vært tvunget av regelverket og gi en advarsel eller utvisning til motspilleren for hektingen og en advarsel eller utvisning til den som ble hektet pga han tok igjen. Men på pressekonferansen etter kampen så innrømmer han gjerne at spilleren som ble hektet gjorde rett i å konfrontere motspilleren og at sinnet han viste var prisverdig. I tillegg berømmer Aristoteles medspilleren som også konfronterte motspilleren. Medspilleren gjorde rett i å bli sint fordi motivet var å korrigere for fornærmelsen mot sin medspiller. Som Aristoteles sier :”The man who is angry at the right things and with the right people…is praised.” Kan du se for deg en slik pressekonferanse? Jeg tror det hadde vært en snakkis i årevis.

Etisk er det mye å hente i Aristoteles meninger. Den tilsiktede måten han tilskriver seg til sinne lover godt for oss og for samfunnet under ett. Alt for ofte ser vi sinne uten mål og mening men kun for sinnets egen skyld.

Det virker som om de fleste er utilsiktet i det sinnet som uttrykkes og dette kan gi alvorlige konsekvenser. Dessuten er det viktig å huske at dette problemet involverer oss alle. Selv om de færreste av oss sliter med ukontrollerbart sinne så har vi alle vært berørt av det. Enten som den som er offer for det eller som den som forårsaker det.