Tags

, , , ,

Kaerefon fra Aten gikk på den Hellige veien opp mot tempelet i Delphi. Skyene hang grå og regntunge over Parnassos og kalksteinen på trinnene var glatte av regn. 

Kaerefon holdt den ene hånden på rekkverket og brukte staven i den andre hånden til å kjenne hvor det neste trinnet var. Han stoppet ved toppen av Athena for å få igjen pusten. Ah! Delphi! Det var et flott skue på utspringet i fjellet hvor tempelet lå utover siden av fjellet og mot dalen. En kunne formelig se Apollo fly ned skråningen og velge seg ut hvor det hellige tempelet skulle stå.

I dalen nedenfor hadde Dionysus og hans nymfer hoppet og danset mens guddommer hadde bodd på jorden, når myter var virkelighet – like så virkelige som skogene og åkrene Kaerefon kunne se utover.

Kaerefon den Eldre slo staven sin mot det eldgamle fjellet. Han måtte stoppe Sokrates! Han samlet togaen rundt seg og fortsatte opp steintrappene. Solen begynte å bryte gjennom skyene og Kaerefon hadde en avtale med orakelet.

En slave var opptatt med å legge urter inn i flammene når Kaerefon nådde inngangen til tempelet. I et rom fylt av tykk røyk la han en honningkake foran alteret dedikert til Chians mens han beundret veggmaleriene inne i tempelet. Titanenes krig, Iolaus sittende på Pegasus som stupte ned mot strid.

Skriket fra et lam, brått avbrutt, rev ham ut av dagdrømmen. Han tok av seg sandalene og gikk inn i atriumet. En kvinnelig prest ledet ham til Vestalenes fontene og drysset blomster på hans vei. Hun vasket hans føtter og strøk hellig vann over hans panne. Hun hang en krans av blomster, Ios tårer, rundt hans hals.

“Pythia venter” sa hun.

Kaerefon fant sin plass i køen foran inngangen til det hellige indre. Han kunne se lys gjennom den åpne døren. ‘Gnothi seauton’ var hugget ut i stenen over døråpningen. ‘Kjenn deg selv’.

Kaerefon mediterte over denne lærdommen mens han ventet på sin tur til å gå igjennom portalen. Når en prest ropte ut navnet hans, gikk han over dørstokken og inn i kammeret innenfor. 

Luften var tung og metallisk. Høyt over seg kunne han ane statuen av Apollo svøpt i røyk og med sollys på sin utstrakte hånd. Kaerefon kunne knapt se orakelet som satt på en stol i midten av rommet foran en sprekk i fjellet. Pythia satt sammenbøyd under et tung sjal. Ansiktet var vakkert men en gammel kvinnes hånd plukket druer fra en skål.

‘Kjenn deg selv’ hvisket stemmer i mørket som omga Kaerefon. Stemmene brakte Kaerefons fokus tilbake til det han var her for. Dette var jo det Sokrates misforstod totalt, tenkte Kaerefon. Sokrates trodde jo at ‘kjenn deg selv’ betydde ‘Se i deg selv – undersøk hver tanke og følelse og la de passere gjennom en kritisk prosess’. Som Sokrates likte å si – en liv som ikke er kritisk gjennomgått er ikke verdt å leve. Men dette var jo en  feiltolkning av den Delfiske inskripsjonen, tenkte Kaerefon. Selv et barn visste at det betydde ‘Kjenn din plass og snakk respektfullt når du står foran orakelet’. Det faktum at Sokrates ikke hadde samme syn var bare nok et bevis på hans ugudelighet. Kaerefon hadde kommet til orakelet for å få et endelig svar.

‘Orakel’ sa han. ‘Jeg vet om en mann som heter Sokrates, som tror han er vis. Si meg hvem som er visere slik at jeg kan ta ham med til Sokrates og la ham se hvordan han har feilet’.

Orakelet spyttet druestener i en bolle. ‘Ingen er visere enn Sokrates’ sa hun.

Kaerefon holdt pusten. Pythia var kjent for å gi råd som var vanskelige å forstå og som krevde tyding av vestalinnene. Dette var jo usedvanlig direkte… Ingen var visere enn Sokrates?

Dette var ikke det Kaerefon hadde forventet. Sokrates var en klovn – alle visste jo det. Han var en filosof som gikk rundt og påstod at han visste ingenting som helst. 

Kaerefon ventet i tilfelle det kom mer, men orakelet hadde tilsynelatende sovnet. Sibyllene satte i gang å spille på harpene og fiķk rommet til å snurre. Musikken kunne ikke fylle tomrommet eller kompensere for Kaerefons skuffelse...

socrates

Dette er en sann historie, hvis vi skal tro Plato (ref. Platos verk: the apology of Socrates – Ἀπολογία Σωκράτους, Apologia Sokratous). Circa år 440 før Kristus så reiste Kaerefon, en borger av Aten, til Delphi for å spørre orakelet hva hun mente om filosofen Sokrates. Sokrates, som var circa 30 år på denne tiden, hadde begynt å bygge sitt rennomé i Aten. Kaerefon hadde nok håpet at orakelet ville sette den unge oppkomlingen på sin plass.

Kaerefon ble i ettertid en meget nær og god venn av Sokrates  og forsvarte ham og hans filosofi.

Det som videre skjedde var totalt uventet. Orakelet fortalte Kaerefon at ingen mann i verden er visere enn Sokrates. De gamle Grekere tok orakelets ord veldig alvorlig. Selv Sokrates, som var skeptisk til orakler og synske, kunne ikke ignorere dette utsagnet eller avfeie det. Istedenfor viet han sitt liv til å kritisk gjennomgå og undersøke orakelets utsagn i et forsøk på å bevise at det var feil.

Når Sokrates fikk høre orakelets utsagn ble han forbauset fordi på den ene siden er det mot orakelets natur å lyve og på den annen side visste han at han ikke var vis. Derfor begynte Sokrates letingen etter noen som var visere enn ham så han kunne bringe denne personen foran orakelet i Delphi og bevise at hun tok feil. Dette var grunnen til at Sokrates drev ‘avhør’ av alle personer som tilsynelatende skulle være vise. Han testet sinnet til politikere, poeter og akademikere for visdom og selv om han av og til fant genialitet så fant han ingen som besatt visdom – selv om de alle ble ansett som vise av folket og selv om hver enkelt av dem anså seg selv som vis. Derfor var Sokrates ‘en bedre mann’ – han var bevisst at han ikke var vis.

Dette var en hendelse som var av udelt viktighet for historien i vesten – og ikke bare i vesten, men også i øst og sør – overalt hvor tradisjonen med kritisk argumentasjon har satt sine spor. Kaerefons besøk til orakelet satte Sokrates på stien som bestemte kursen for hans filosofiske karriere og påvirket samtidig den vestlige resonneringen – vår historie. Det var en farlig, grensesprengende, ikonoklastisk sti, men også en kreativ og positivt bekreftende sti – en sti av innovativ tenkning som rystet verdens grunnvoller og ledet til utviklingen av den verden vi kjenner i dag.

Dette er historien om en mann, Sokrates fra Aten, som filosofer kjenner meget godt men som også er urimelig ignorert i mange diskusjoner og debatter i dag. Sokrates levde i fjerde og femte århundre før Kristus i Aten, Hellas. På godt og vondt, han er opphavet til kritisk resonnement. Sokrates var den som startet alt.