Tags

,

Når du er 12 år gammel så føles det som om sommerferien varer i to år. De er så lange at når de nærmer seg slutten så husker du ikke lengre begynnelsen. I det den nærmer seg slutten så har du en følelse av fornyelse og spenning som vokser ettersom været skifter fra solfylt og varmt til solfylt og kjølig og til mørkere og kjøligere på bare noen få dager. Men 1980 var forskjellig fra andre sommere. Jeg hadde en vond følelse jeg ikke klarte å riste av meg.

Det sies at alle husker en god lærer. Kanskje du husker de dårlige også.

hqdefault

Bak meg hadde jeg hatt ett magisk år med Marit (min lærer). Foran meg lå ungdomsskolen. Fra 13 elever i klassen til 30 og 8 parallellklasser.

To år før hadde jeg hilst på, og fått autografen av, hele casten i Star Wars – the Empire strikes back og nå hadde jeg sett filmen. Jeg var en gutt som ikke helt passet inn i denne verdenen og som plutselig hadde funnet en verden som passet meg. Hodet mitt var fylt med konseptene av rare verdener, romskip, dusørjegere, den mystiske Kraften og det gode vs det onde.

Men det som mest av alt fanget min fantasi det året var konseptet om historier. Alt jeg interesserte meg for var en historie. Historier om eventyr, om selv-oppofrelse, om forrædere og helter, om grådighet og om håp.

Når du har tilgang til nok data, på hvilket som helst emne, så starter kreativiteten din å leke med dataene. Hvis du lytter konstruktivt til nok musikk, så får du lyst til å komponere selv og hvis du, i tankene dine flykter inn i en ny verden og lever der, så får du lyst til å skape den. Og det var nettopp det jeg gjorde.

Jeg startet historien og verdenen i en nær fremtid. Det var fred på jorden og menneskeheten hadde begynt å utforske stjernene. Historien handlet om en ung gutt som hadde fått i oppgave å foreta en oppdagelsesreise. Han hadde falt gjennom tid og rom i et wormhole og endt opp helt i ytterkanten av vårt solsystem hvor han hadde kræsjet skipet sitt på en ukjent og fiendtlig planet bebodd av roboter.Han hadde blitt tatt til fange men klarte til slutt å rømme og bli reddet. Men ikke før robotene hadde blitt bevisst jordens eksistens…

Lederen av robotene startet å lage planer for en invasjon som gikk ut på å bruke wormhole og overraske jorden med et angrep. Jeg spilte ut historien i mitt sinn og utviklet karakterene ytterligere. Alle i historien hadde originale navn og design. Jeg designet uniformer og insignier, romskip og roboter.

Far var i forsvaret så jeg tok med kjennskap derifra inn i historien. Jeg lagde taktiske og operative planer for armadaen, fobs (forward operating bases) på mars samt familietrær for de mest fremtredende karakterene. Jeg utforsket det politiske systemet til robotene som var styrt av en kyborg hvis hjerne var en datamaskin.

Jeg tenkte på.hvordan den forestående invasjonen ville fått jordens regjeringer til å erklære unntakstilstand og danne en koalisjon ledet av John Steward, en britisk opportunist fra høyresiden. Jeg kjente til farene ved politikk skapt utifra nødstilfeller og bygget det inn i historien. Det var trusler internt på jorden som eksternt.

Marit sa at jeg burde skrive historien og ba meg bruke tid og flid i dette. Hun ordnet det slik at jeg kunne bruke friminuttene i klasserommet til å gjøre det.

Men september 1980 var dette kun et fjernt minne. Solen hadde sluknet. Ny skole, ny klasse, ny lærer og nye regler.

Vår nye lærer het Steen. Jeg likte ham ikke og jeg visste han ikke brydde seg om meg.

Steen benyttet “dark sarcasm in the classroom” som Pink Floyd eksemplifiserte i sin single året før.

Hvis du gav feil svar i klassen ville han alltid spør en annen. Så ville han si “det er riktig”, kikke bort på deg og mumle halvhøyt for seg selv “ubrukelig” eller “dust”.

Det var slik Steen arbeidet – hans lærergjerning omhandlet ydmykelse.

Jeg ble depressiv, selv om det ordet ikke fantes i mitt vokabulær på den tiden. Jeg startet å tenke på døden og følte at jeg kom til å dø. Jeg drømte at jeg spurte foreldrene mine om de kunne avlyse julen slik at jeg ikke trengte å dra tilbake til skolen. Men i hverdagen sa jeg ingenting.

Så var det matematikk. Frem til nå hadde jeg vært et hestehode foran klassen i matte, men det var før jeg møtte Steen. Steen fikk oss til å reise oss opp og så fyrte han løs med matte spørsmål. Hvis du svarte riktig fikk du sette deg. Kjersti satte seg med en gang, jeg svarte feil og måtte bli stående. Terje satte seg, jeg svarte feil igjen og ble stående. Tilslutt var det bare meg og en annen igjen.

“7 ganger 6” sa Steen. “42” svarte han andre og fikk sette seg. Nå begynte Steen å få det morsomt. Multiplikasjon, divisjon, brøker… spørsmålene haglet over meg mens de andre i klassen lo. Tilslutt lot han meg sette meg på plassen min mens han fortalte klassen at før i tiden hadde jeg måttet stå fremme ved tavlen med en papirhatt med bokstaven “D” på. “D” for Dum. Klassen lo godt av dette og av meg. Jeg følte meg som Kevin Mckeon som unge Pink i The Wall – Jeg ønsket bare å dø.

maxresdefault

Min selvtillit var borte og det var et stort hull i meg der den hadde forsvunnet og usikkerhet begynte å fylle tomrommet. Fra den dagen strevde jeg med matematikk.

Jeg levde mer og mer av livet mitt inne i den verdenen jeg selv hadde skapt og trakk meg mer og mer bort fra den virkelige verden.

Mye har hendt siden den gang. Fantasiverdenen min er nå et vagt minne. Selvtilliten har vært, kanskje litt for god i mange år.

Jeg husker at jeg for ca 15 år siden gikk gjennom forskjellige tester hos Mercuri Urval – iq, eq osv, pga en stilling jeg hadde søkt på. Etter noen dagers testing så skulle jeg få vite resultatet av testene. Dag Vevatne var den jeg hadde møte med og han startet med å si “Du er veldig selvsikker”. Da svarte jeg, helt ærlig, “Ja”. “La meg gi deg et råd, Njål: Det er en hårfin linje mellom det å være selvsikker og å være en arrogant jævel. Vær bevisst på hvilken side av linjen du er på”.

Siden den dagen minner jeg meg selv om rådet hver morgen når jeg står opp.

Hva som hendte med Steen vet jeg ikke. Han fikk aldri vite at han holdt på å ødelegge meg. Han fikk heller aldri vite at jeg senere i livet studerte matematikk på et mye høyere nivå enn han selv noensinne hadde klart. Men jeg takler fremdeles ikke mental aritmetikk.