Tags

, , , , ,

Kreativitet opptrer i overgangen fra en tilstand til en annen, i grensesnittene.

Det skjer ikke mye i heten midsommers eller i den bleke kulden midtvinters. Det er om våren med nytt liv blomstrende og i den kjølige høstluften når lys skifter til mørke at kreativitetens øyeblikk kommer.

Det er på randen av stupet mellom søvn og våken tilstand – gjemmestedet til inspirasjon og hemmelige ideer.

Se på såpebobler, de bobler sammen på overflaten i badekaret ditt. Boblen i seg selv er tom,  strukturen og styrken er i overgangen mellom boblene. Og som det er oppe, er det også under og inni – såpeboblen er en modell av universet, nøyaktig halvveis i størrelse mellom en galakse og et atom. Begge inneholder enormt mye tomrom, med sine stjerner og nebulae, eller deres elektron skall som former strukturen, mønsteret hvis innhold er tomhet.

Livet begynte i en slik overgang. Ved en svovelspyende hydrotermisk pipe dypt nede i havet, overgangen mellom land og vann. De første cellene oppstod gjennom utviklingen av polariseringen av hydrofober og hydrofiler, gjennom å skape noe som avviste vann på innsiden og som måtte ha toleranse for vann  på utsiden, som formet en sfærisk overgang. Livet utviklet seg i havene i overgangen mellom det kalde mørket i havdypet og det gyldne varme lyset fra solen. Det fant plassen sin i overgangen mellom det våte havet og tørt land, mellom tørt varmt land og den klare og kjølige himmelen. Hver overgang flyttet prosessen vi kaller livet opp til nye høyder av eventyr, begeistring og fremskritt.

Menneskeheten utviklet seg i overgangene også. Mellom hånd og stein. Mellom kropp og sinn. Mellom sinn og ånd.

Og slik er det også med ideer. Ideer blir født på akkurat samme måte – midtveis mellom det som var og det som kan bli.

Det er i overgangene vi finner våre artistiske øyeblikk. Når våre rutiner er så innarbeidet at vi kan utføre de uten å skjenke dem en tanke, så kan vi begynne å arbeide med nye ting som innhar opphisselsen du føler ved en oppdagelse og ved et gjennomført eksperiment. Disse to kan fusjonere i et kort øyeblikk – selvtillit og usikkerhet, håp og frykt.

Det er i overgangene vi møter vår skjebne. Det er følelsen av å stå solid plantet på trygt grunnlag for så å ta et skritt frem over kanten inn i det ukjente. Det er stedet hvor ting hender, hvor genier skapes, hvor kongedømmer fødes.

Men det er også et sted for terror, frustrasjon og fortvilelse, som enhver kunstner vet. Som enhver grunder vet. Natten er alltid mørkest rett før daggry.

Men overgangen er ikke det rette stedet å stoppe opp og hvile. Vi passerer bare gjennom den. Vi kan ikke trekke oss tilbake fra det, det leder kun til kjedsomhet, gjentakelser og stagnasjon. Det er derimot vårt springbrett til fremtiden.

Overgangen kan bare være noe vi passerer gjennom, et øyeblikk. Så er det nye oppgaver å ta fatt på, for å innfri det potenialet overgangen lovte oss. Verden blir flat igjen, prosessene fortsetter, produksjonen tar til igjen om enn kanskje på et nytt nivå. Slik er det frem til det neste overgang øyeblikket inntreffer, når terningene kastes på nytt, regelboken rives istykker igjen og de nye rutinene selv blir de gamle rutinene når vi igjen står ansikt til ansikt med den neste overgangen.

Igjen befinner vi oss plantet på solid grunnlag ved kanten av stupet, på skjæringspunktet i overgangen mellom to tilstander, på grensen til det ukjente – med bare en garanti, at endring er uunngåelig. Sirkelen er sluttet.

Men ikke vær redd, dette øyeblikket vil også snart gli over. Solen vil igjen stå opp og de drømmene vi hadde i det vi våknet vil igjen bli en realitet når vi henter frem, fra overgangen, våre mest kreative og uttrykksfulle ideer.