Tags

,

Solen virker som en annen sol. Den er mer gylden, som i gamle filmer. Jeg kjenner varmen mot huden min. Jeg er 8 år gammel, jeg er i London og sommeren er på hell.

Familien bodde på Skoger utenfor Drammen. Vi hadde et flott hus med en kjempeflott hage med et fantastisk badebasseng. Det var sent på våren, det var allerede sommertemperatur ute selv om marihønene enda ikke hadde kommet og mor og far hadde nettopp fortalt til søsteren min Nina og meg at vi skulle til London på ferie på høsten før skolen. Vi var kjempeglade og gledet oss allerede. Noe sier meg at dette blir den beste sommeren – ever!

Jeg spilte fotball på Skoger IL og interesserte meg veldig for sporten. Jeg var utrolig dårlig til å spille men jeg var heldigvis ikke den eneste på laget som var det. Jeg pleide å tippe og leverte tippekupongen hver lørdag. Plutselig en ettermiddag mens vi så fotballkampen på tv, så ser jeg til min overraskelse at jeg hadde 11 rette på kupongen. Nesten 11000 kroner vant jeg – og så jeg som skulle til England!

Far har bestilt rom til oss på King Edward VI hotell i Kensington og vi ankommer i drosje på formiddagen. Ved siden av inngangen står det en loslitt mann og selger souvernir blyanter for 25 pence pr stykk. Han har en plakat foran seg på fortauet hvor det står at han er blind, sulten og trenger mat.

Jeg synes så synd på mannen. Han ser virkelig ut til å trenge penger – mer enn jeg gjør. Og jeg har med meg 100 pund i lommepenger. Mor og far lot meg ta med pengene og jeg kunne bruke de til hva jeg vil – så lenge resten av gevinsten gikk på sparekontoen min.

Men før jeg kan gå bort til mannen så kommer det noen ut av hotellet og jager ham vekk.

For min mor og far fortoner neste morgen seg slik: det banker på døren og far åpner opp. Utenfor står en mann fra hotellet sammen med en loslitt souvernir selger. “Has your son bought a souvernir pencil from this man this morning?”. Far ser på meg og ser med en gang at det har jeg gjort. “He told me that a young foreign boy bought a pencil but forgot the change” og min far får 99 pund og 75 pence av mannen.

Jeg gav mannen alle pengene med vilje fordi jeg syntes synd på ham, men han var stolt og ærlig nok til ikke å utnytte meg! Dette har jeg trukket lærdom av og tatt med meg videre i livet.

I bakgrunnen spiller en radio og jeg hører Otis Reading synge “The dock of the bay” som har blitt en av mine favorittsanger.

Hukommelse er som et mørkt rom som inneholder alle slags objekter, kjente og ukjente, strødd rundt overalt. Ingen vet helt hva som befinner seg i rommet før du tenner en lommelykt og skinner lyset inn i et hjørne og får med deg de rare små detaljene i lyset. Men vi klarer ikke fokusere på mer enn en ting om gangen – det lommelykten lyser på er kanskje godt opplyst og synlig, men resten av rommet forblir i mørket. Og selv om vi vet at rommet er der så kan vi ikke se utenfor lyset og vi kan ikke engang begynne å gjette på hva som er eller ikke er gjemt der.

Hva er hukommelse? Hva er årsaken til at noen ting huskes godt mens andre ting ikke gjør det? Hvorfor er noen minner levende, klare og nøyaktige som rillene i en LP plate mens andre spor på platen er dekket av skitt som gjør at den ikke kan spilles?

Noe fikk meg til å finne frem denne platen, jeg kan nesten  kjenne lukten av vinylen og 70 talls elektronikk. Jeg setter knappen på 45 rpm, legger platen på spindelen og dytter den ned på gummiplaten. Inni hodet mitt kommer den sølvfargede metall armen som holder stiften og svinger automatisk ut og, litt robotaktig, senker seg ned på den roterende skiven.

Så tar platen slutt og jeg er tilbake i 2016. Utenfor regner det.

Det var bare en dag, for lenge siden, men allikevel husker jeg alt, akkurat som om det nettopp har skjedd. Våre minner er der, de lagres et sted. Kanskje er det ikke slik at vi glemmer, men at vi glemmer hvor vi lagret minnene frem til en nøkkel er funnet – noe som trigger oss og som låser opp døren til rommet de var lagret i.

Hvis vi er våre minner, og vi mister tilgangen til dem. Hvem er vi da? Vi blir fanget i paradokset – vi vet ikke hva som er forsvunnet. Vi kan ikke huske at vi ikke lengre kan huske. Å ikke lengre kunne huske er som å miste en del av hvem du er. Uten minner, så blir du mindre på en måte, du begynner reisen mot å bli ingen.

Selv er jeg tidens bibliotekar, men kanskje andre menneskers sinn ikke er som et katalogisert bibliotek, men heller en samling knust porselen. En og annen gjenstand har skår i seg men er ellers komplett, men for det meste er det en samling glasskår.

Kanskje er entiteten du kaller “deg” museumskurator for disse glasskårene? En arkeolog i din egen tidslinje?  Som hver dag redefinerer hvem du kunne vært basert på det lille gjenværende materialet som er helt nok til å identifiseres.

Jeg tar på hodetelefonene mine og skriver inn “Otis Reading” på Spotify og lar meg føres tilbake til 3 august 1976 mens “The dock of the bay” fyller hodet mitt.

Solen virker som en annen sol. Den er mer gylden, som i gamle filmer. Jeg kjenner varmen mot huden min. Jeg er 8 år gammel, jeg er i London og sommeren er på hell…