Tags

, , , ,

Dette innlegget fikk jeg ideen til for en stund siden når jeg var i Oslo på møter og overnattet der. Jeg hadde blitt kontaktet av en tidligere studiekamerat og vi avtalte å møtes for å ta en drink.

Tjueseks år hadde satt sine spor. Jeg har ikke møtt Håkon siden studiedagene i Oslo og til å begynne med kjente jeg ham ikke igjen. Det var mer av ham enn jeg husket. Han var bred over ansiktet og det hadde dype furer i seg. Skuldrene og brystet som engang var brede og muskuløse bar nå rundt på en kraftig mage. Hånden hans absorberte min og han pumpet hånden opp og ned vigorøst. Det virket som om han hadde svulmet opp, nesten som om hele kroppen var blåst opp av luft.

Klærne fortalte en historie som ble forsterket av væremåten hans – han hadde gjort det godt. Etter utdannelsen hadde han arbeidet som konsulent og skaffet seg kontakter og inntekt god nok til å starte sitt eget firma. Håkon var en “self-made” mann med mange firma bak seg og to mislykkede ekteskap. Nå om dagen arbeidet han med tobakk som rådgiver hos Phillip Morris – “røykeloven, my ass!”, sa han. Han liker hvordan asiatene har parties med en flaske whisky på bordet. Vi startet bondingen igjen over noen shots i baren men jo mer vi snakket jo mer innså jeg årene som hadde blitt til et stort gap mellom oss.

Han lo høyt da jeg sa at jeg hadde studert filosofi. “Er du filosof? Det er jeg også – jeg er en profesjonell kyniker”.

Kynisme pleide å være et fy-ord. Når vi var unge ville vi aldri kalt oss selv det. Å være kynisk innebærer å mistro andres motiver og være avvisende mot andres gode intensjoner. Bare en dåre ville ønske å forandre verden. Kynikere er overbevist om at alle handler utifra egeninteresse – den eneste smarte responsen til det er å ta vare på seg selv. I forretningsverdenen så kan du kjenne igjen kynikere i de som har “meg først” mentalitet. De bryr seg ikke om hvor de får sin lønn fra – hvis det er gode penger, så er det grei. Ofte finner du disse i venture capital eller andre paria industrier som tobakk, kull etc. De arbeider innen bransjer som har brukket ryggen – de vet det ikke fører noe sted men er fast bestemt for å melke det så lenge som mulig.

Jeg er urolig for hvor lett vi aksepterer kynisme i dagliglivet. I mitt hode, det faktum at suksessfulle personer som Håkon vet at ting vil bli verre, at ting de gjør og aspekter ved deres eksistens gjør ting verre – og allikevel tror at de ikke kan kontrollere det – at det er utenfor deres kontroll til å kunne gjøre eller endre på noe, så de kan like så godt bare være kyniske – forbløffer meg og gjør meg sint. “Temmelig dumt å ikke være kynisk nå for tiden” – Håkon ler når jeg spør og graver. “Stol på meg, det er spis eller bli spist som gjelder”. Han rettet seg opp og klinket glasset sitt borti mitt – “Hepp”. Samme gamle Håkon men noe hadde allikevel endret seg. Jeg kunne se det i øynene hans – det lå frykt der. Praten vår tok ham ned stier han sjeldent gikk. Vanskelige stier. Hans kyniske filosofi gav ham friheten til å leve det livet han ønsket – men gjaldt det også for hans tenkning? Hadde han mot til å tenke?

Kynisme var ikke alltid et fy-ord. Kynisme var en filosofisk lære og ble grunnlagt av Diogenes fra Sinope og var en veldig kontroversiell filosofi og samtidig veldig innflytelsesrik da den hadde en enorm påvirkning på Stoikerne og Skeptikerne som kom til på et senere tidspunkt i historien.

Kynisme var viet til motet til å tenke. Her er det viktig å være klar over at det å tenke var ikke noe respektable mennesker gjorde i riktig gamle dager. Sokrates forbløffet mange når han plutselig stoppet opp i gaten og stirret ut i luften, noe han kunne gjøre i timesvis. “Hva driver du med Sokrates? Jeg tenker”. Husk også at Sokrates ble henrettet i år 399 før kristus for den frekkhet det var å tenke (selve anklagene var ugudelighet og korrumpering av unge – men de var like dekkende som et fikenblad).

Diogenes trodde fast og fullt på to ting. For det første, at samfunnet er korrupt og for det andre, at dyd demonstreres best i praksis. Mennesker forteller løgner til seg selv. De har fantasier som rettferdiggjør et liv viet til materiell vekst mens de samtidig ødelegger helsen og sinnet med overdrevent forbruk av mat og vin og wndeløse bekymringer om fremtiden. Det Diogenes søkte etter var å lede gjennom eksempel. Å lede, insisterte han, er å gjøre – ikke snakke. Diogenes gir oss eksempler – eksempler på en livsførsel som er helt forskjellig fra kynisme slik vi kjenner det den dag i dag. På mange måter er den det rakt motsatte av det vi kjenner idag.

Diogenes mente at lykke kan oppnår gjennom radikal forenkling. “Mennesket har overkomplisert hver enkle gave fra gudene”. Vi må fjerne rotet og kompleksiteten i livet for å gjenoppdage de enkle gavene naturen gir oss slik som vår helse, frihet, evnen til å resonnere og kraften til å tenke og reflektere over ting – som for Diogenes var den største gaven av alle.

Diogenes tok asketisme til det ekstreme men selv om han levde som en munk så var han ingen helgen. Tvert om – kynikerne oppførte seg som hunder (ordet kyniker kommer av det greske ordet kynikos – hundelignende). Diogenes og hans følgere tisset, bæsjet, spiste og masturberte ute blant folk. Når han ble kjeftet på fordi han sto på torget og masturberte svarte Diogenes: “Du gnir deg på magen når du er sulten. Hvorfor er det forskjellig fra å tilfredsstille andre kroppslige drifter?” Mange følte dette var galskap men Diogenes hadde en moralsk misjon – han ønsket å sjokkere det høflige samfunnet ut av sin likegyldighet. Han gikk rundt i gatene på dagtid med en tent lanterne i hånden – han lyste på ansiktene til de han møtte og fortalte at han lette etter en ærlig mann. “Du sier du lever et godt liv, men er det et ærlig liv?” Diogenes hadde ikke svarene på alt og han brukte nok noen gale forutsetninger men han hadde motet til å vie seg til dusse spørsmålene.

Og her er det jeg tror vi kan lære noe fra Diogenes. Vi kan godt stille oss spørrende til om vi skal oppgi alt for å føre krig mot det høflige samfunnet og om det virkelig er veien til lykke. Men allikevel var det en metode i Diogenes sin galskap. Det var karakterbyggende. Han så på sin filosofi som askese (trening/opplæring) som til slutt ville gjøre det mulig å oppnå filosofisk eksistens. Ved å lære å leve uten frykt, uten skam, uten samme behov og ønsker andre mennesker er styrt av og uten å tenke på sosial status som andre mennesker higer etter.

Diogenes skapte en sterk og uavhengig “sjel” som er nødvendig for original tenkning og det gav ham den frihet han trengte for å tenke, gjøre og være nettopp det han trodde var viktig – tenke, gjøre og være.

alexander-og-diogenes

Legenden forteller at Alexander den Store en dag fikk se Diogenes liggende i solen. Alexander som var datidens mektigste mann i verden gikk opp til Diogenes og sa: “Kan jeg gjøre noe for å hjelpe deg?” Diogenes svarte “Ja, du kan flytte deg. Du står i veien for solen”. Alexander ble forbløffet over frekkheten men svarte da “Hvis jeg ikke var Alexander ville jeg vært Diogenes!” Hvorpå Diogenes sa “hvis ikke jeg var Diogenes ville jeg vært Diogenes også”. Han mente ikke å være frekk men fastholdt på sin personlige uavhengighet. Et annet eksempel er historien om når Plato så Diogenes vaske salat for å forberede et måltid. “Hvis du viste respekt for kongen hadde du ikke trengt å vaske salat” Diogones svarte “Hvis du lærte å vaske salat hadde du ikke trengt å vise respekt for kongen”

Plato endte opp som en av de mest berømte og suksessfulle filosofene i oldtiden. Diogones ler vi av – men allikevel har Diogones noe å lære oss. Diogones minner oss om at et lykkelig liv er et autentisk liv og at autentisitet krever integritet. Altfor ofte, i vår jakt etter sosial akseptanse og materiell vekst, så ofrer vi vår integritet og tillater at vi blr formet av andres verdier og meninger – om ikke annet enn for å passe inn og være en del av teamet. Det krever mot og selvdisiplin å være et individ. Hvis du vil være en person som andre oppfatter som ekte – en de kan se opp til og som kan være en leder for de så må du skape en uavhengighets sone inne i deg og gi deg selv friheten til å være den du er.

Derfor Håkon, så håper jeg du vil gå tilbake til kynismens røtter, kultivere kynismens enkelthet og at du får motet og friheten til å tenke.