Tags

, , , ,

Odyssevs var heltenes helt. Kongen av Ithaka. Han seilte til Troja med en hær for å redde prinsessen Helen fra Trojanerne. Odyssevs lederskap og mot i Troja gjorde ham til en levende legende blant grekerne. Men, Odyssevs hadde en fatal svakhet og det førte til hans undergang. Odyssevs kunne holde kontroll over en stridsvogn og samtidig holde kommandoen over en falanks soldater men han klarte ikke alltid holde kontroll over seg selv. Av og til kom hans stolthet og ego i veien for ham og han ble forvandlet til noe vilt og ukontrollerbart- en primal kraft drevet av sinne og lidenskap.

Når dette skjedde så glemte Odyssevs sine egne begrensninger. Da trodde han at han var som en gud – ingen over og ingen ved siden. En som mestrer sin egen skjebne. Han mistet grepet på realiteten, strakte seg for langt og kom opp i alle mulige situasjoner.

Til slutt så gikk det virkelig galt. Den episke fortellingen om Odyssevs liv og uhell/ulykke, dramatisert av Homer i Odysseen, er sentrert rundt ett enkelt tap av selvkontroll. Odyssevs feiltak gir oss verdifull innsikt i den type selvkontroll som vi trenger for å mestre endring. Men mer viktig enn det så viser det oss hvordan stolthet, eller hybris, konstant forsøker å ødelegge våre forsøk på selvmestring. Vi tror vi er verdensmestere. Vi overvurderer oss selv og ender opp som offere for livet istedetfor.

Homer beskriver Odyssevs som en mester strateg – en mann som var uberegnelig for en fiende. Det var Odyssevs som, under beleiringen av Troja, lagde planen for hvordan de skulle klare få hæren på innsiden av bymurene. Han forkledde seg som tigger, skar sår i kroppen sin, pisket ryggen sin og hev skitne filler på kroppen, akkurat som en slave. Odyssevs snek seg inn i Troja og fant ut hvordan den var forsvart. Helen kjente ham igjen og krevde at han fortalte henne planen og Odyssevs gjorde motvillig det. Hæren ville bygge en enorm hest og soldater skulle skjule seg i dens mage – deretter ville de gi den som gave til Trojanerne. Det var en gal plan men det kunne hende at den kunne virke! I skjul av mørket skulle soldatene ta seg ut av hestens mage og åpne byportene for resten av hæren som lå i skjul i mørket utenfor. Dette er hvordan Odyssevs, mester av alt, fasiliterte redningen av Helen og ødeleggelsen av Troja.

Odyssevs reise tilbake til Ithaka ble mindre suksessfull. Faktisk ble det en katastrofe. Først så klarte ikke Odyssevs å samle sine menn og få dem tilbake til båtene etter at de hadde plyndret Ismarus, Kikonernes hovedstad. Kikonerne angrep hæren fra Ithaca mens de feiret seieren og tidevannet ble farget rødt av blodet deres. Neste stopp var i landet til lotuseterne, hvor Odyssevs soldater smakte på “den honning søte frukten” og mistet all lyst til å dra hjem. Odyssevs måtte, med våpen i hånd, tvinge dem tilbake til båtene og lenke dem fast til årene for å klare å unnslippe.

Det var på Kyklopsens øy at ting virkelig gikk galt. Mensde utforsket øya og jaktet geiter så ble Odyssevs og hans menn fanget i hulen til Polyfemos – en enøyet kjempe som tilfeldigvis var Poseidons sønn. Poseidon var havets gud i gresk mytologi. Gjennom oppfinnsomheten og motet til deres kaptein så klarte soldatene å blinde Kyklopsen og unnslapp hulen ved å klamre seg fast under magene på sauene. Men, mens de rodde sikk-sakk tilbake til skipene for å unnslippe kampesteinene som Kyklopsen hev etter dem fra stranden, så mistet igjen Odyssevs selvkontrollen for et øyeblikk og brølte til Polyfemos: 

‘Cyclops – if any man on the face of the earth should ask who blinded you, shamed you so – say Odysseus, raider of cities, he gouged out your eye…’

Det var en fatal feil. Polyfemos kalte på sin far Poseidon og ba ham om å hevne seg og Odyssevs hadde kun uflaks fra den dagen. Guder, monstere og stormer drev skipene hans bort fra destinasjonen og det tok ti lange år før Odyssevs kom seg tilbake til Ithaka og sin kone og barn.

Historien om Odyssevs møte med Kyklopsen gir oss to viktige leksjoner om selvkontroll satt i en endringskontekst. Disse leksjonene er like viktige idag som de var på Odyssevs tid. Den første og mest iøynefallende er at selvkontroll er viktig for å kunne håndtere endring. Endring gir turbulens i form av uventede sjokk og nedturer. Noen ganger, midt inne i endringer, så kan vi føle oss som Odyssevs og hans soldater og mannskap som blir bombadert av kampesteiner som faller fra himmelen og det krever mot for å holde kursen og til og med å bli ombord på skipet. Akkurat når du tror du har kommet unna så tar du deg selv i å stå akter i båten og brøle skjellsord mot fienden. Innen du har klart å få igjen selvkontrollen, så er det for sent.

En Odyssevsk skjebne venter enhver som forsøker å navigere endringer uten tilstrekkelig selvkontroll.

Den andre leksjonen vi kan ta med oss fra historien om Odyssevs er mindre iøynefallende enn den første, men er minst like viktig. Den har med begrensningene av personlig kontroll å gjøre. Du tror kanskje selv at du er herre over din egen skjebne. Du har kanskje en ufattelig evne til å holde deg rolig under press – holde fokus mens andre rundt deg mister hodet. Selv om det skulle være sant så skal du aldri anta at ditt fokus og pågangsmot vil ta deg seirende ut av enhver situasjon. Faktisk er det meste av vårt liv utenfor vår kontroll – uansett hvilke krefter du har, så har de begrensninger. Kun gudene er suverene herrer av skjebnen. Denne leksjonen glemte Odyssevs. Oppildnet av seieren i Troja så trodde han at han var herre over sin egen skjebne og kunne si og gjøre akkurat hva han ville – stor feil, som Poseidon minte ham på. Denne leksjonen finner vi igjen i all antikk gresk litteratur:

Du er ikke en gud. Glem ikke det, ellers….

Det er noe vi tar lærdom av den dag i dag. Som Odyssevs så har vi en tendens til å bli for glade i oss selv. Oppildnet av stolthet og ego så lar vi oss selv tro at vi er herre over vårt domene, universets mestere. Vi tar spranget der engler ikke tør trå. Og gang på gang deler vi Odyssevs skjebne. Vi satser for mye og når korthuset faller sammen, så faller vi også. Vi ligger igjen i ruinene av våre drømmer og undrer oss på hvordan vi kunne tro slik på oss selv.

Dette er ikke oppførselen til noen som har selvkontroll. Det reflekterer ikke den indre mestringen vi trenger for, suksessfullt, å takle endring.

tom-cruise-top-gun

Vi blir like mye villedet av Hollywood som av myter og legender. Når Hollywood portretterer selvkontroll så viser de oss racerførere, jagerpiloter, bombeeksperter – mennesker som er opplært til å utføre vanskelige oppgaver under press uten å bli svett i pannen. Tom Cruise spiller rollen som Maverick i filmen fra 1986: Top Gun. Maverick er 100% fokus og overmot. Mens han er i opplæring så bryter han alle reglene, overbevist om at han kan takle alt på grunn av sitt talent.

Hva skjer med Maverick? Han havner i en situasjon som spinner ut av kontroll. Hans wingman Goose blir drept og han mister nesten tillatelsen til å fly. Maverick er knust over tapet av sin venn Goose og han tyr til alkohol, nekter å fly og begynner å rakne i sømmene.

Maverick lærer at når livet overrasker deg så trenger du mer enn fokus og overmot for å holde kontroll over situasjonen. Vi trenger sinnsro, rolig akseptanse av skjebnen. Hvis vi ikke kan akseptere de kortene livet gir oss så risikerer vi å bli knust av ufamiliære situasjoner, mister kontroll når vi trenger det mest. For å forsikre oss om at vi er istand til å beholde selvkontroll i situasjoner preget av usikkerhet og risiko, så må vi være rede til å fratre kontrollen – å akseptere at, under gitte forutsetninger, så har vi lite eller ingenting av det.

Det handler om ydmykhet. Du må innse at du ikke har kontroll over livet. Når situasjoner endrer seg og du glipper taket, skift gir, reevaluer situasjonen, fokuser mindre på å kontrollere det som skjer fremfor å kontrollere dine responser.

Dette er hvordan vi kultiverer selvkontroll. Selvkontroll består av like deler fokus, mot og ydmykhet. Skal du få det til så må du holde igjen ønsket om å være i førersetet hele tiden. Du må dempe din stolthet med fornuft.

Du må være mester i eget hus før du er i posisjon til å erobre verden.