Tags

, , , ,

Ingen reunion informasjon kom. Ingen invitasjon. Ikke et ord fra noen. Det var som om ingen fra 1995 ønsket å ta kontakt med noen i 2005. Ingen av navnene som er innprentet i min hukommelse tok kontakt. Selv ikke et google søk på “reunion 2005” gav noen ledetråder. Det var som om ingen av dem eksisterte eller rettere sagt at de kun eksisterte i fortiden – og fortiden eksisterer kun i min hukommelse.

Studietiden virker som en evighet siden når det er alt du har. Disse årene som former deg som menneske virker så lange når vi tenker over hvordan de gjorde oss til de vi er idag og allikevel så er de så korte. De fleste av oss har en hukommelse som fungerer godt – dvs du husker godt innenfor ca syv år. Alt utover syv år står som mindre klart for oss og jo lenger unna i tid, jo mindre husker vi. Mange forsøker desperat å “dra tilbake til disse syv årene” – det er enslags Edens hage for dem. Andre derimot, forsøker å glemme eller unnslippe.

Her må jeg poengtere noe du bør vite. Jeg eier fortiden. Jeg er tidens bibliotekar. Jeg har lagret alt i katakombene i mitt sinn og jeg kan lagre store bind med virkelighet der – alt er lagret og nøyaktig katalogisert og indeksert – på en måte er jeg en samler.

Det var ikke tenkt slik til å begynne med men jeg ble det etterhvert. Hver av oss har fått tildelt et abonnement på tid. Jeg har holdt abonnementet ved like, betalt alle månedlige fakturaer og bevart hver eneste kopi. Alt plassert i store bind og katalogisert utifra kontekst. Andre gjør kanskje ikke det, de kansellerer abonnementet etter en tid eller lar være å ta med seg en kopi – de som de faktisk fikk tak i ble aldri lest, glemt til slutt og hevet ut sammen med hubba bubba papir og annet rask. Det som ble igjen må ha vært pga en forglemmelse, glemt bak en sofa, under trappen, på loftet – gulnet av alder og tørket som gamle løv som blir til støv når du tar de opp.

Jeg vet at jeg har det eneste gjenværende bindet fra den tiden.

Så jeg dro tilbake. For å finne sannheten. For å finne ut om fortiden var virkelig og om den i det hele tatt hadde eksistert. I sentrum av Oxford, bortsett fra at det hadde kommet til enda flere butikker i High street, så hadde lite endret seg siden 1600 tallet. Ingenting hadde tilsynelatende endret seg men allikevel var alt forandret.

Siden jeg ikke kjente noen her lengre så var det ingen jeg kunne snakke til om “gamle dager”. Det var ingen jeg kunne banke på hos og si: “Hei, du husker meg kanskje? Jeg bodde rett nedi gaten her og pleide å komme her og besøke Claus. Er han her?” Selvfølgelig er ikke Claus her, ikke nå lengre. Jeg innså plutselig at jeg hadde ikke tatt ordentlig farvel med mange av de jeg kjente. Jeg sa ikke ordentlig farvel til mine forelesere eller tutors – livet hadde ganske enkelt gått videre til neste episode. Det føltes rart – nesten som om det var etter en veldig lang sommerferie. Hvert øyeblikk nå så ville et nytt studieåar begynne og vi vil alle være samlet igjen for opp- og nedturer gjennom semesteret.

Jeg dro opp til 55 Gipsy Lane – var huset der fremdeles? Javisst! Det hadde ikke endret seg på ti år – fremdeles trengte det maling og hagen var like overgrodd som før. Over døren hang et skilt som nå var blitt veldig falmet men det var fremdeles mulig å lese det som stod der: “Norway house ScanSoc”. Var det liv i Scandinavian Society fremdeles? Hadde noen plukket opp fakkelen etter at vi hadde forlatt Oxford? Jeg tenkte tilbake til tiden vi hadde grillfester i bakhagen – vi fikk kull levert i store sekker og plasserte en gammel jernseng over som grill. På epletreet hang vi et gammelt bilde med en seilskute og vi var igang! Eller når vi fikk levert et lastebillass med sand og spadde sand inn i alle rom i huset fordi vi skulle ha beach party 🙂

På andre siden av veien lå en privat barneskole som var bygget i 1913. Jeg tenkte tilbake til hvordan det måtte vært her i 1913 og hvordan idyllen hadde blitt knust året etter. Hvor mange barn mistet sine fedre i den store krigen? Hvor mange barn som gikk på skolen da mistet selv livet i andre verdenskrig? Det fikk 1995 til å virke som en enda mer fredelig og gyllen tid.

Jeg gikk rundt hjørnet og bort til butikken som ligger der – det er akkurat 204 meter fra 55 Gipsy Lane. Det vet jeg fordi jeg skrittet opp avstanden flere ganger mens jeg bodde der. Fremdeles der men det var nye eiere.

På vei ned til byen gikk jeg over Magdalen bridge. Hvor mange ganger har jeg ikke passert over Isis? Så slo det meg plutselig – Natt til 1 mai 1995 var det May Ball og vi gikk i kjole og hvitt med flosshatter og drakk champagne hele kvelden. Tradisjonen er at de som uteksamineres hopper i elven fra broen. Ved midnatt dro vi til Magdalen Bridge hvor vi, midt i folkehavet, klatret opp på rekkverket og hoppet i elven. For en kveld! Mye vann har runnet under Magdalen Bridge siden den gang. Bildet i dette innlegget er av oss etter hoppet. Vi sitter søkkvåte på rekkverket med en flaske champagne.

Foranledningen for turen var svigermors 85 års dag som vi feiret i London. Hun ønsket å se Oxford og vi dro derfor på en dagstur hit. Jeg har skrevet litt om dette i dette innlegget også.

Jeg dro ned til colleget sammen med svigermor og resten av familien. Jeg hadde lovet at vi kunne ta turen inn og se oss rundt. Mens vi gikk mot colleget tenkte jeg på at det ble opprettet på 1500 tallet og at mange av de jeg hadde studert med gikk i sine fedre, bestefedre og oldefedres fotspor den første gangen de gikk gjennom portene. Det er historie for deg, det. Jeg husker jeg tenkte at kanskje mine barn vil studere her en dag?

Men i det vi ser porten så ser vi et skilt utenfor hvor det står “Examination week. College closed to visitors”. Skuffelsen er enorm! Vi har dratt fra London og opp til Oxford for å se oss rundt i denne vakre byen og besøke colleget og så er det stengt for besøkende!

Jeg sier til familien at de skal vente så skal jeg snakke med proctor og høre om vi allikevel kan få lov til å se oss omkring. Jeg går inn gjennom porten og opp trappen på venstre side til Proctors office. Når jeg kommer inn så sitter en av proctors ved bordet sitt med en kopp te og en avis. Han hever blikket over avisen og ser på meg i noen sekunder før han utbryter: “Mr. Abrahamsen, Isn’t it? How lovely to see you again”.

Amnesiatåken løfter seg fra byen – jeg hadde følt hele dagen at menneskene og arkitekturen hadde drukket dypt fra glemselens brønn. Det nye hadde forkastet det gamle – men plutselig er det noen som husker.

Jeg har fremdeles originalene av minnene, mine bind av gammel virkelighet, i mitt sinn. Jeg kan tenke på dem og bringe de frem når som helst. Assosiere dem med lukt, smak, farger, musikk, mennesker, ansikter…..

Jeg fikk invitasjon til 20 års jubileum og deltok høsten 2015. Det var en fantastisk helg og vi har blitt enige om å møtes en gang i året for å holde kontakten.