Tags

, , , , , , ,

Det finnes heldigvis ikke tidsreiser og selv om det hadde gjort det ville jeg ikke reist 16 år tilbake i tid med råd til mitt tidligere selv.

Ideen til dette innlegget kom på en guttetur til Madland. Vi satt ute og drakk øl og snakket sammen da en av mine venner fortalte meg at en tidligere leder kollega av meg for 16 år siden hadde spredd usanne rykter om meg. Jeg visste om det da jeg har blitt fortalt om dette av flere tidligere. Min respons var ikke å fare opp og bli sint men rett og slett si: “Jeg vet om det. Han har bedt meg om tilgivelse og han har fått det”.

930c10b176c8287e6172ad80104caff9

Fortiden er nettopp fortid og alt som den inneholdt er forsvunnet. Lyset som lyste i fortiden har slukket og energien som gav kraft i fortiden har blitt transformert. Atomene som formet fortiden har beveget seg videre. Ingenting består i fortiden bortsett fra svake ekko i hukommelsen.

Ett fotografi er ikke fortiden. Dets atomer, her i nåtiden, er ordnet i mønster som etterlikner hvor lyset falt på en lyssensitiv film for lenge siden. Selv vi er ikke fortiden. Atomene i kroppen vår endrer seg ved hvert åndedrag og vi har en helt ny kropp etter en stund.

Så fortiden eksisterer ikke og fremtiden er utenfor rekkevidde. Vi nærmer oss fremtiden med en fart på ett sekund per sekund. Selv om vi iķke kan se inn i fremtiden så gjør den trege farten oss istand til å forme det vi kan finne der innen vi kommer frem, gjennom hva vi tenker og gjør idag.

Måten å få mer av det du ønsker og mindre av det du ikke ønsker er å fokusere på det du har og det du ønsker og være takknemlig for det (og kanskje feire når du får det til). Det er dette som kalles takknemlighet. Jeg kan nå si at jeg er takknemlig for alt som har hendt i livet mitt på grunn av alt jeg har lært og alle endringer jeg har vært istand til å gjøre på grunn av ting som har hendt meg. Det betyr ikke at jeg skulle ønsket at ting ikke hadde skjedd på akkurat den måten ting skjedde, men siden det var det som skulle til for å få meg hvor jeg er idag så skal ikke jeg være vanskelig. For å være takknemlig for alt så kreves det ett ekstra stort skritt å ta og det er kanskje det vanskeligste – for å være ordentlig fri fra ting som har skjedd deg i fortiden så må du være rede til å tilgi.

Jeg har aldri helt forstått tilgivelse ordentlig, bortsett fra som et abstrakt, før inntil seks år siden.

Det å tilgi betyr ikke nødvendigvis det samme som å glemme – med mindre det er det du ønsker. Det trenger ikke å bety at du skal være bestevenn med de som gjorde deg vondt. Det betyr ikke at du skal forvente kompensasjon. Det betyr ikke at din smerte gjør mindre vondt eller er uviktig. Det betyr ikke at du må ta noe av skylden.

Det betyr bare at du ikke har noe ondskap, sinne eller harme. Det betyr at du ikke har ett følelsesmessig bånd til det som skjedde. Det betyr at du ikke bærer nag, søker hevn eller krever straff. Det betyr at du har latt det gå.

Det føles som en vanskelig ting å gjøre men for meg så føltes det som å bli satt fri. Det som sjeldent diskuteres er fordelene en selv har i å tilgi. Det er ikke så mye en gave som du gir til andre men en gave du gir til deg selv.

Så, jeg hadde allerede tilgitt ham, men siden vi ikke hadde kontakt så kunne ikke han vite det. Vi var veldig forskjellige personligheter og hans var mer den som for å heve seg selv over gjørma så hjelper det å dytte andre under og stå på deres skuldre. Etter 10 år får jeg plutselig en SMS. Til å begynne med skjønner jeg ikke hvem den var fra siden jeg hadde slettet ham fra kontaktlisten på mobilen for lenge siden. Han skrev at han visste at han ikke fortjente det, men at han ønsket tilgivelse. Han skrev at han lenge hadde følt på at som du sår skal du også høste og kan jeg finne det i meg å tilgi ham for det han hadde gjort mot meg. Jeg skrev simpelthen tilbake at det kan jeg og at det hadde jeg allerede gjort.

Vi møttes for lunch og etter lunchen skrev han en mail til meg hvor det stod:

Hei Njål. Det var hyggelig, og stort av deg å kunne legge XXXX bak deg, setter pris på det! Jeg vil svært gjerne holde kontakten fremover.

Livet er hva du selv gjør ut av det – på godt og vondt. Hver eneste situasjon kan oppleves positiv, negativ eller nøytral. Opplevelsen er ikke virkelig bortsett fra i konteksten til personen som opplever dem, som kan velge hvilken mening som skal tillegges situasjonen.

Så ingenting godt, vondt eller likegyldig hender oss. Alt som skjer er at situasjoner oppstår. Som mennesker så søker vi naturligvis etter mening i situasjoner og ser etter betydning ved å koble situasjoner sammen til forløp som er designet til å passe inn i våre forhåndsbestemte kriterier.

Var det som hendte meg vondt? Absolutt! Jeg hadde blitt forrådt, løyet til, løyet om, blitt offer for usanne rykter og forlatt. Er sluttresultatet bedre nå enn det ville vært om det ikke hadde hendt? Absolutt! Slik kan vi innse at vi er en del av det paradokset som vi kaller livet. Skulle jeg ønske at all smerte jeg opplevde ikke hadde hendt? Selvsagt ønsker vi å unngå smerte, men hva hvis smerten fikk oss til å vokse som person?

Heldigvis kan vi ikke endre fortiden. Vi har simpelthen ikke hjernekraft nok til å kalkulere effekten av ørsmå endringer i rom og tid til å forstå hvordan det vil manifestere seg i universet. Men heldigvis kan vi endre hvordan vi tenker om fortiden.

Jeg er en stor fan av Star Trek og i tv-serien så befinner Captain Kirk seg på jorden i fortiden. Han har muligheten til å forhindre spanjolenes invasjon av sør-amerika og derved redde Aztekerne fra utryddelse. Spock er med ham og sier: “you cannot re-write history! Not one line!”.

I en annen episode reiser Captain Kirk tilbake i tid til når hans erkefiender Klingons oppstår og han har mulighet til å ødelegge de før de skapes. “Have I the right?” spør han seg selv “a lot of people became allies because of their fear of the Klingons. Out of all that evil, one day some great good will come”. Han beslutter å la tid og tilfeldigheter styre utfallet og selv om han ikke får resultatet han ønsket eller forventet så er allikevel resultatet godt.

Forferdelige ting har hendt oppover i historien. Men hvem kan si hva som har skjedd på grunn av historiens komplekse billedvev. Det finnes ingen grunn for å si:”hvis jeg bare hadde gjort sånn eller sånn” eller: “hvis bare ting hadde vært anderledes”. Det vi har opplevd har lært oss mye som gjør oss istand til å sette igang nye faser i livene våre.

Kan vi stole på noen igjen? Kan vi være ærlige med noen igjen? Disse spørsmålene er ikke viktigere enn å spørre seg selv: “kan jeg noensinne spise igjen” etter å ha opplevd matforgiftning.

Prisen jeg har måttet betale for det jeg nå har, har igrunnen ikke vært så høy. Det var definitivt verdt det og jeg er veldig takknemlig.

På grunn av endringer og beslutninger jeg tok etter situasjonen for 16 år siden så er jeg nå en bedre leder og et bedre menneske. Jeg tenker som så at jeg er heldig som får betalt for en jobb jeg stortrives i.

Jeg er takknemlig for det jeg har opplevd opp gjennom livet. Jeg har klatret i Nepal, sunget for barn på stranden i India, nydt gjestfriheten hos nomader i Sahara, lekt med livet og vunnet, møtt massevis av fasinerende mennesker og forhåpentligvis inspirert noen og ikke minst opplevd å bli far.

Alt vi har er idag. Det er alt vi noensinne vil ha – men for å leve et lykkelig og berikende liv så er idag alt vi trenger.