Tags

, , , , , ,

Stevens var den erketypiske butler. På Darlington Hall hvor han arbeidet hele livet så var han selveste eksempelet på en butlers dyd og  overbærenhet. Stevens identitet var avhengig av denne fasaden – etter som årene gikk så ble han så flink til å holde denne fasaden at han tilslutt ble den.
image

Stevens var den erketypiske butler – hverken mer eller mindre.

Når jeg studerte i Oxford så ble jeg og mange andre spurt om vi ville være statister i en film som skulle spilles inn i byen – vi stod på Magdalen Bridge med tente fakler og Anthony Hopkins kjørte forbi oss. De spilte inn en ny versjon av filmen  The Remains of the Day(1993) en filmatisering av Kazuo Ishiguro sin Booker pris-vinnende bok fra 1989. Kort fortalt er historien i filmen slik: I 1950 mottar Stevens et brev fra en tidligere ansatt husholderske, Miss Kenton. Hun var husholderske ved Darlington Hall før krigen. Brevet vekker gamle følelser hos Stevens og minner ham om tapet han følte når hun sluttet i sin stilling. Kenton (spilt av Emma Thompson) var en eksemplarisk husholderske og hun og Stevens hadde et ytterst profesjonelt forhold. På et punkt i filmen skjønner Stevens at Miss Kenton gjerne ønsker seg et nærere forhold enn det de har og noe skjer nesten mellom de to. Men Stevens klarer ikke å få det til å virke for seg. Han var for opptatt med å være butler og med å opprettholde en verdig og disiplinert oppførsel til å finne ut av hvordan han skulle klare å integrere kjærlighet inn i livet sitt.

Etter en stund ut i filmen så slutter Miss Kenton og selv når de sier farvel til hverandre så klarer ikke Stevens å snakke til henne på annen måte enn som til enhver annen ansatt.

I 1950 årene så trenger Darlington hall en ny husholderske og Mr. Farraday, den nye eieren, foreslår at Stevens tar bilen og besøker Miss Kenton for å undersøke om hun kunne tenke seg stillingen. Stevens kjører gjennom Storbritannia og underveis reflekterer han over livet i 1930 årene. Ved hjelp av 20 års etterpåklokskap så innser han at han ved et punkt i forholdet til Miss Kenton holdt han på å bryte ut av sin profesjonelle rolle og uttrykke sine ekte følelser. Han endret nesten retning i livet – men han gjorde det ikke.

Når Stevens kommer frem til Miss Kenton så oppdager han at hun er nå Mrs Benn – lykkelig gift og som gleder seg over kommende barnebarn. Gamle sannheter kommer til syne underveis i samtalen deres. Mrs. Benn innrømmer at hun, ved et punkt, hadde varme følelser for Stevens og at hjertet hennes ble knust når han ikke gjengjeldte følelsene. Hvor annerledes hadde ikke livene deres vært om bare Stevens hadde funnet motet til å rive ned sin profesjonelle fasade. Istedenfor å være en butler og en husholderske så kunne de skapt mening. De kunne arbeidet sammen og gitt livet en ny retning og redefinert meningen med livet for dem begge.

Det skjedde aldri og nå er det for sent. På slutten av filmen returnerer Stevens alene til Darlington Hall for å leve ut resten av livet som butler.

Tragedien i Stevens historie er ikke bare det at han gikk glipp av muligheten til å elske noen og føle kjærlighet. Det er at han velger å leve uten andre muligheter utover de som ble gitt ham i hans kapasitet som butler ved Darlington Hall. Stevens tillot sitt liv til å være fullt ut definert av sin profesjonelle rolle som butler og ved å gjøre det så gikk han glipp at hans krav på dypere muligheter – muligheten til å være en autonom meningsskaper. Ofte glemmer vi at vi kan selv danne meninger i livet. Vi er for opptatt med vår egen profesjonelle identitet – vi definerer oss selv gjennom vårt arbeid og våre roller og selv om vi kan finne mening i profesjonelle roller så må vi aldri glemme at de ikke definerer vårt fulle mulighets potensiale. Vi må være forberedt på å forstyrre oss selv av og til for å kunne se de uventede mulighetene i dagliglivet og til å endre retning på livene våre.

Dette mente også den Franske eksistensialist og filosof Jean-Paul Sartre (1905-1980). Sartre hadde mange roller i sitt liv: skribent, motstandsmann, filosof, philanderer, Nobel pris vinnende forfatter, amfetamin avhengig og en nasjonalhelt. Sartre argumenterte at vi må aktivt skape vårt eget liv gjennom valg og beslutninger. Vi må ikke gå i fellen ved å la livet definere oss. Vi må definere livet. Vi må bli den som gjør opp sin egen mening i livet, som skaper forstand og formål gjennom våre beslutninger.

image

Sartres definisjon er forskjellig fra det tradisjonelle filosofiske synet at hver av oss er født med en essens i oss som vi må oppdage og avsløre ovenfor verden. Dette er jo fundamentalt religiøst i sin orientering og Sartre argumenterte at den ble funnet opp av middelalderske Skolastiske filosofer som fastholdt at Gud planla verden til minste detalj før han skapte den. Det er som om verden er et sjakkbrett og Gud har drømt opp den essensielle natur til hver brikke – kongene, dronningene, tårnene, springerne, løperne og bøndene – og deretter plassert dem på brettet.

“Essence precedes existence”, pleide Skolastikerne å si. Essensen i hver ting er definert før dets eksistens. Vår utfordring er å finne ut hva slags essens vi er født med og leve den ut.

Sartre snudde den Skolastiske formuleringen på hodet: “existence precedes essence”, insisterte han. Dette betyr: ‘Man first of all exists, encounters himself, surges up in the world – and defines himself afterwards’. Vi fødes som meningsløse individer inn i en meningsløs verden. Hvis vi ønsker å gjøre noe ut av vår eksistens så må vi aktivt skape vår oppfatning om hvem vi er og hva vi kan oppnå. Mange av oss, som Stevens, unnviker ansvaret med å definere meningen i livet. Istedenfor å autonomt skape oss selv så lar vi oss bli definert ved hjelp av våre sosiale og profesjonelle roller – vi fokuserer på å leve ut det allerede skrevne manuskript. Jo bedre vår forestilling blir, jo mer naturlig blir forestillingen. Ett sted, dypt inne i oss, kjenner vi kanskje på følelsen av at vi lurer oss selv. Vi vet at den virkelige utfordringen i livet er å bli noe komplett unikt men det er vanskelig, utrolig vanskelig. Det er mye lettere å spille vår rolle og la livet passere. På den måten gir vi opp muligheten til å skape mening i livet – vi lener oss tilbake og ser på at våre meningsfulle muligheter glipper fra oss og forsvinner.

Ønsker du å unnslippe denne skjebnen? Ta Sartres råd og spør deg selv: Er jeg tro mot mitt potensial? Eller behandler jeg meg selv som en ting?