Tags

, , , , ,

kryssord2
Jeg overhørte nylig noen som sa at de ikke løser kryssord fordi de ikke ønsket å sløse bort tiden på å løse et problem når svaret allerede var kjent for andre.

Det er et interessant synspunkt.

Når vi forsøker å løse et problem eller en gåte eller lignende som er gitt oss av andre så forsøker vi egentlig å re-modellere våre tankeprosesser inn i samme mønster som den som gav oss oppgaven. Dette er særlig sant for eksamensoppgaver. Kandidaten forsøker å komme innenfor hodet til eksaminator for å kunne gi det svaret som de forventer.

Dette er hvorfor, når vi forstår hvordan et spesielt problem fungerer som eksempelvis et adventure spill på pc eller et lateralt tenkepusslespill, vi vet formelen og kan fullføre oppgaven ganske raskt.

Jeg er nokså stolt over at jeg klarer å løse Rubiks kube. Jeg burde ikke være så stolt. Til å begynne med så kunne jeg bare finne ut hvordan jeg skulle få samme farge på en side, men så viste noen meg hvordan jeg skulle fullføre kuben. Det var en tid hvor jeg kunne fullføre Rubiks kube på under 30 sekunder uansett utgangspunkt. Det er et flott party trick og kjekt å skryte av, men er jeg virkelig så smart? Gjør det faktum at jeg har lært meg et antall ‘moves’ mao å ha en standard satt måte å løse et problem kreativ eller bemerkelsesverdig? Jeg tror du er enig i meg at det gjør det ikke. Alle kan lære seg disse trekkene og så kan alle løse Rubiks kube på under 30 sekunder.

Poenget er: Å ha lært trekkene som skal til for å løse Rubiks kube gjør det mulig for meg å løse Rubiks kube. Det gjør meg ikke istand til å løse en annen oppgave. Rubiks kube er et godt eksempel siden, ulikt andre oppgaver, så har det ingen bestemt måte å løse oppgaven. Det er omtrent like mange måter å løse kuben på som det finnes mulige trekk ca 43.252.003.274.489.856.000 (43 kvintillioner?)

Hvis jeg hadde gjort meg bryet til å forstå det interspatiale forholdet av elementene i kuben og hvordan de virker når sidene snus, så måtte jeg ha engasjert hjernen min på en helt annen måte enn det jeg gjorde ved å følge en annen persons instruksjoner. Jeg hadde, forhåpentligvis, funnet min helt egen metode å løse kuben på. Forskjellen mellom disse to metodene er at min hjernekapasitet hadde vært strukket langt og unikt ved opplevelsen av å løse prinsippene i kuben.

Hva om det samme gjelder for en eksamen? Hva om kandidaten har blitt lært et satt nummer av trekk for å komme frem til det korrekte svaret som da brukes under eksamen for å fullføre oppgaven på en bestemt måte?

Hva er galt med å lære ting på den raske måten? – spør du.

Du kan argumentere med at det er bortkastet tid å finne ut av løsningen på egen hånd når du kan spørre andre om hjelp. Hva er galt med å lære ting på den raske måten? Det vil uansett ta studentene så lang tid å finne utav det selv at vi kan hjelpe dem på vei ved å gi dem svaret som de da heller kan memorere.

Det er jo sant, men også en forbannelse. Med enkelte ting er det helt i orden å gi en person et verktøy og si ‘bruk det på denne måten’, fordi hvis jobben din går ut på å tømme søppelkassene i kommunen så er ikke kommunen interessert i at du skal finne den optimale tømmeruten, ei heller en revolusjonerende metode for innsamling for ikke å snakke om en innovativ måte å bruke maskineriet. De er kun interessert i at du tømmer søppelkassene.

De blir opplært til å gjøre en bestemt oppgave på en bestemt måte ved hjelp av bestemte verktøy.

Jeg har ingenting imot søppeltømmere. I mine øyne er det et yrke det står respekt av. Problemet er at vi står ovenfor faren av at vi lærer alle hvordan de skal være søppeltømmere. Det faktum at de ikke tømmer søppelkasser i det hele tatt er irrelevant; de blir opplært til å gjøre en bestemt oppgave på en bestemt måte ved hjelp av bestemte verktøy.
Og akkurat som med meg og Rubiks kube, så tror vi alle at vi er smarte mens vi faktisk kun opprettholder status quo og arbeider i et miljø hvor innovasjon ikke eksisterer.

Overlevelsen av vår rase, vår sivilisasjon og kultur bunner ut i cerebral innovasjon – av å tenke vår vei ut av problemer.

Ikke misforstå meg – av og til er dette en god ting. Noen må tømme søppel. Og av og til er systemet så godt at innovasjon ikke trengs. Se på biene for eksempel – de har ikke endret sitt operasjonsmønster på millioner av år, de har et fantastisk system. Men hva hender hvis miljøet endrer seg? Hva om en ny sykdom sprer seg gjennom alle bikubene eller menneskelig inngripen endrer floraen rundt bikubene eller til og med flytter bikubene rundt på lastebiler? Hvilke ressurser har biene som gjør at de kan overkomme slike endringer? Svaret er selvsagt at de har ingen. Alt de kan gjøre er å stole på at den naturlige seleksjonsprosessen ved overlevelse av den sterkeste i et svakt ubevisst håp om at ved en tilfeldighet vil et gen mutere som vil gi biene en fordel. Mennesker kan ikke operere på en slik måte. Overlevelsen av vår rase, vår sivilisasjon og kultur (for ikke å snakke om ditt liv og din organisasjon) bunner ut i cerebral innovasjon – av å tenke vår vei ut av problemer.

At vi er i stand til å tømme søppelkasser eller løse Rubiks kube fordi noen viste oss hvordan vi skal gjøre det er rett og slett ikke godt nok…

På den annen side sett har vi heller ikke tid til, i vår utdanning eller liv, å finne ut av alt selv heller – det er ikke det jeg sier.

Vi må bruke våre evner til problemløsning. Vi må bruke vår kreativitet.
Vi bør alle gjøre det samme. Vi trenger å vite det grunnleggende, hvordan holde en blyant eller pensel, gramatikkregler og aritmetikk, hvordan vi skal holde en fiolin eller sparke en ball.

Vi er kanskje interessert i å vite at Hitler kom til makten i 1933, men vi trenger å vite hvordan Hitler kom til makten i 1933 for å inneha noe vi kan bruke og som er viktig å forstå.

Vi kan kanskje lære at E=mc2 men vi trenger å vite hvordan Einstein kom frem til denne konklusjonen for å kunne forstå dens mening og betydning.

I tradisjonell utdanning og trening i de fleste disipliner er hensikten å komme opp med et korrekt eller ukorrekt svar, den enkleste måten å teste noen: spør de et spørsmål og døm dem etter om svaret er riktig eller feil.

Problemet med dette er at hvis dette blir standarden for å lære, så programmeres hjernen til at det finnes et riktig og et feil svar, at det er en satt måte å gjøre noe på og at det å gi et korrekt svar er viktigere enn hvordan du kom frem til svaret.

Dette er en av grunnene til at jeg ikke liker multiple choice tester – de setter opp grensegangene i universet i rett eller galt når faktum er at det meste i universet faller inn i den tredje kategorien som er verken rett eller gal eller begge på samme tid avhengig av konteksten. Dette betyr at et bedre svar kunne kanskje være ‘det kommer an på’. Når vi besvarer multiple choice tester så kan vi ikke svare ‘det kommer an på’ selv om det ofte i livet gjør nettopp det.
I de fleste tilfeller i livet så finnes det ikke noe svar. Det finnes ikke ett rett svar, ei heller ett galt svar. Når noen tror de har svaret og tvinger det på andre så misforstår de ofte, har feil eller har det rette svaret under de rette omstendighetene.

På frokost tv i England så ble skuespilleren som spilte Doctor Who i 1994 (Jon Pertwee) bedt om å trekke ut svar fra en hatt på en konkurranse som tv stasjonen hadde. Seere fra hele Storbritannia hadde sendt inn svarene og tv stasjonens medarbeidere hadde gått igjennom svarene og lagt de korrekte svarene i hatten. Spørsmålet var enkelt: Hvem hadde skapt Daleks?

Et enkelt sprøsmål, men hva var svaret? Jon Pertwee trakk en lapp ut fra hatten. På lappen hadde en liten gutt skrevet svaret ‘Davros’. “Feil” sa Pertwee og tok enda et svar ut fra hatten – der sto det også ‘Davros’. “Feil igjen” sa Jon. Alle svarene i hatten sa ‘Davros’. Davros er den onde vitenskapsmannen som i serien var den som skapte Daleks. Men det svaret Jon Pertwee lette etter var selvsagt Terry Nation. Forfatteren som var den som i virkeligheten skapte Daleks i sitt originalmanuskript fra 1963.

Hvis du vil ha ‘riktig’ svar så må du kvalifisere spørsmålet – først da blir det enklere å svare. Hvis du simplifiserer spørsmålet for mye så blir det altfor lett å komme frem til svaret og det er ikke lengre et ‘ordentlig’ spørsmål. Ekte, tøffe, harde og presserende spørsmål om våre liv og vår verden er ikke pre-kvalifisert eller lagt ut i multiple choice form. Vi kan ikke bruke en ‘sonic screwdriver’ eller noe annet verktøy enn vårt eget intellekt til å løse dem.

Vi lærer ingenting ved kun å lære svarene. Det er den samme gamle lignelsen: ‘gi en mann en fisk og du før ham for en dag. Men hvis du lærer en mann å fiske så før du ham for livet’. La meg forsøke å skrive den litt om. ‘Hvis vi gir noen svaret så kan de løse et problem. Men hvis vi lærer dem hvordan de kan finne svar så kan de løse ethvert problem’.

Å kun bli fortalt at jorden er rund, himmelen blå og at loven er loven så får vi kun et tomt dogme som ikke er noe forskjellige fra dogmer fra fortiden. Vi trenger å vite hvordan vi vet at jorden er rund, hvorfor himmelen er blå og hvorfor og hvordan vi trenger å oppføre oss som vi gjør.

Fordi, hvis vi lærer hvordan universet fungerer, i stedet for hvordan vår eksaminator fungerer, hvis vi lærer hvordan vi skal tenke selv i stedet for å blindt stole på akseptert visdom, hvis vi finner ut hvordan vi skal finne ut og tenker på hvordan vi skal klare å tenke så kan det hende at vi finner svaret som ingen har noensinne funnet svaret på tidligere.