Tags

, , , , , ,

Synes du det er vanskelig å komme deg opp av sengen om morgenen?

Tenk da hvordan det var for Sisyphus. Tvunget hver dag til å rulle en kampestein opp til toppen av et fjell bare for å oppleve at den ruller ned fjellsiden igjen. Dette er menneskets lodd ifølge Camus. Et ødeleggende stykke arbeid uten mening, uten lønn og uten ende. Og så dør du.

TgFYtpA

Allikevel bekrefter Camus Sisyphus som “den absurde helt”.

Gudene hadde fordømt Sisyphus til hvileløst å rulle kampesteinen opp til toppen av fjellet hvor steinen ville rulle ned igjen grunnet sin egen vekt. Gudene mente at det finnes ikke noen verre straff enn intetsigende og håpløst arbeid.

Hva er det som gjør Sisyphus heroisk? Sisyphus utholder sin skjebne – men det er ikke bare det at han lider sin skjebne som gjør ham heroisk. Det er fordi han er overlegen sin skjebne. Sisyphus gråter ikke eller klager over sin tilstand. Ut av forakt til gudene som fordømte ham til denne skjebne så bekrefter han sitt arbeid og konkluderer med at alt er bra. Han fester øynene på steinen på bunnen av bakken og går ned for å trille den opp igjen. Camus sier: “One must imagine that Sisyphus is happy”.

Å bekrefte eksistensens absurditet og allikevel fortsette – det er opprør. Camus reflekterer på dette når han sier: “Revolt … is a constant confrontation between man and his own obscurity … [It] is certainty of a crushing fate, without the resignation which out to accompany it”. Camus utkrystalliserer holdningen til opprør gjennom Sisyphus når han sier: “It may be thought that suicide follows revolt – but wrongly. … [R]evolt gives value to life. … To a man devoid of blinders, there is no finer sight than that of the intelligence at grips with a reality that transcends it” (Camus, The Myth of Sisyphus).

Ordet “opprør” kan være villedende siden det ofte brukes med politiske undertoner. I Camus sitt eksistensielle opprør så gjør mennesket ikke et politisk opprør men et opprør mot eksistensens absurditet. Det er galt å tro at denne absurditeten forsvinner av seg selv hvis vi ikke tenker på den. Våre liv er absurde mente Camus fordi vi strever etter å finne mening, status og å oppnå noe – men alle disse tingene betyr ingenting i tidens fylde. Men vår skjebne er å fortsette – som Sisyphus som ruller på kampesteinen. Det er absurditet – det er en del av menneskets tilstand.

Det er menneskelig å forsøke å forstå det vi ikke kan forstå. Å søke et svar på hvorfor vi mennesker er her. Jeg synes det er en følelse av poesi og skjønnhet bak Camus sitt syn på eksistens – jeg forstår at noen vil synes det ser mørkt ut, men for meg så er ideen om at det ikke finnes noen mening i verden, ingen ultimate spørsmål å finne svar på – en stor byrde som er løftet av menneskehetens skuldre. Absurditet gir mennesker mulighet til å bryte med samfunnet som desperat forsøker å få kontroll. Alt som er sagt og alt som er oppfunnet kobles til ideen om at det en dag vil bringe oss nærmere en forståelse og kontroll over verden vi lever i.

Det som virkelig resonnerer i meg er Camus sin kommentar om: “that existential authenticity demands that we admit to ourselves that our plans and projects are for the most part hopeless and in vain – and struggle on regardless.” For meg forklarer dette hvorfor menneskeheten har religion, vitenskap, filosofi og moral – alt dette kan brukes som en styring for å gi mening i livet og forståelse av verden. Men samtidig sier Camus at det finnes ingen mening. Det kan hende det er oss selv som har skapt mening fordi vi har et grunnleggende behov til å føle at vi har oppnådd noe, en følelse av væren, av å være elsket men kanskje mest av alt lykke.

Mennesker gjør alt de kan for å forsøke å finne sin egen lykke eller hjelpe andre med å finne sin. Det ukjente er skummelt fordi lykke ikke er garantert men ved å ha religion, moralske prinsipper, vitenskap og filosofi så blir livet lettere fordi dette gir håp. Med håp så er mennesker lykkelige fordi de vet hva som skjer hver eneste dag – religionen endrer seg ikke, definisjonen av moralsk rett og galt endrer seg ikke, naturlovene endrer seg ikke – mennesket trenger ikke være forvirret over ikke å vite noe. Vi aksepterer vår skjebne som vi tilordner oss selv akkurat som Sisyphus aksepterte den skjebne han visste var sann.

Ideen om opprør stammer fra Nietzsche sitt syn på livs-bekreftelse. Nietzsche hadde et tragisk syn på livet – alt er galt, men allikevel klarer de sterkeste og mest heroiske mennesker å innse dette faktum og omfavne livet. Camus ser på livet likedan. Vi må møte absurditeten i livet ansikt til ansikt og si “Ja” til det. Det er dette  som gir betydning til frasen om å være større enn sin egen skjebne. Hvis du kan oppnå dette så kan du oppnå forbløffende ting – i det minste er du da i stand til å stå imot det verste livet kan møte deg med og fortsette å smile – hvilket er en heroisk bragd i seg selv 🙂