Tags

, , , , , ,

For noen uker siden var jeg inne i Oslo i møte med ledelsesprosjektet i Odd Fellow Ordenen og i dette møtet foretok Stor Sire en liten øvelse som kalles dyreøvelsen.

Det er en morsom øvelse som går ut på å beskrive egenskapene til tre dyr: Løve, St. Bernhardshund og ugle. Deretter tar gruppen og stiller seg opp foran det dyret de mener de har mest til felles med.

Deretter skal noen spørsmål besvares med tallverdier – 10 spørsmål om ditt reaksjonsmønster når ting går i positiv retning og 10 spørsmål om ditt reaksjonsmønster når ting går i negativ retning. Det er tre svaralternativer pr spørsmål og summen av hvert spørsmål skal bli 10.

Etter å ha besvart de første 10 spørsmål så skal du legge sammen tallene i hver kolonne og du får da vite hvilket dyr som er representert i hver kolonne. Nå skal gruppen stille seg foran det dyret de har mest til felles med ihht den kolonnen som har høyest sum. Deretter gjøres det samme for de neste 10 spørsmål.

Det er mange som får seg noen overraskelser – jeg ble stående foran løve hele tiden 🙂 Jeg kjenner meg selv så godt at det kom ikke som noen overraskelse på meg.

Men i ettertiden har jeg tenkt litt over dette med løve og opp fra dypet av hukommelsen dukket Nietzsche opp.

Nietzsche187a

Jeg ville vite alt om alt da jeg var liten. Jeg var et nysgjerrig barn. Viljen til kunnskap slo rot i god tid før jeg var i noen reell posisjon til å forfølge den.

Jeg husker som barn, å være bevisst en verden av voksen-forståelser som jeg bare ikke hadde tilgang til. Det var et univers av sannhet og visdom hinsides min forståelse, og det fascinerte meg.

Ting er annerledes for barn i dag. Takket være internett er sannheter om de voksnes eksistens bare et museklikk unna. Men jeg kunne ikke ty til umiddelbar internett tilfredstillelse. Jeg måtte selv tenke igjennom ting. Min søken etter kunnskap, på min reise gjennom barndom og tenårene, førte meg til å dvele ved de tingene i livet som veier mest. Intuitivt visste jeg at mange av de “voksne ting” som jeg enda ikke hadde erfart var dystre og kanskje til og med fryktelige saker. Jo mer jeg tenkte over disse sakene, jo mer ble jeg en dyster person selv. Jeg ble tynget av det jeg visste. Jeg stirret lenge ned i avgrunnen, og jeg begynte å se avgrunnen i meg.

Dette var før jeg leste Nietzsche. Jeg har lest mye filosofi opp igjennom tenårene og når jeg begynte på universitetet i Oslo elsket jeg ExPhil selv om dette kun var var ment som en introduksjon og var meget grunnleggende. Det var i Oxford jeg møtte Nietzsche og det var en åpenbaring for meg. Jeg hadde en “veien til Damaskus” opplevelse!

Når jeg ser tilbake, kan jeg se det var en åndelig forvandling som kom sammen med dette også. Jeg gikk fra å være en kamel til en løve. Jeg ble overført fra den første til den andre fasen av Nietzsches “tre forvandlinger.”

Nietzsche introduserer de tre strukturendringene i sin bok “Also sprach Zarathustra”. Forvandlingene beskriver prosessen med åndelig transformasjon som preger hans visjon av blomstrende liv. Vi har ikke alltid tenkt på Nietzsche som en “åndelig” filosof. Men historien om de tre forvandlinger er ingenting om ikke en saga av åndelig forvandling.

Fasene av åndelig forvandling er symbolsk representert ved kamel, løve, og barnet.

Jeg hadde blitt en kamel – ved å la min naive søken etter kunnskap og visdom lede meg inn i de mørkeste og mest urovekkende rom i vår eksistens. Kanskje vi uunngåelig blir kameler når vi tar på oss ansvaret for filosofisk tenkning. Ivrig etter å vise at vi er i stand til å omfavne sannheten søker vi ut de tyngste og mest tyngende innsikter og tvinger oss til å dvele ved dem som et slags overgangsrite. “What is heavy? Thus asks the weight-bearing spirit; thus it kneels down like the camel and wants to be well laden.” Nietzsche beskriver kamel ånden som en samler av byrder, erobringer og arr. Kamelen spør: “What is heaviest … that I may take it upon me and rejoice in my strength” (Z, 54).

Kameler kan bære stor vekt og overleve i ørkenen. Men det lastede individ vil uunngåelig bli slitt av sin byrde. Over tid risikerer den å bli forgiftet av bitterhet, fortvilelse og søken etter hevn. Hvis kamelen ikke blir en løve, vil søkeren bli ødelagt av sin søken.

Det er alltid i “the loneliest desert [that] a second metamorphosis occurs, the spirit here becomes a lion; it wants to capture freedom and be lord in its own desert” (Z, 54). Dette er en god beskrivelse av den metamorfose som jeg gjennomgikk i mine universitets år, som var en spennende periode med selvoppdagelse og aktualisering.

Å lese Nietzsche forandret livet mitt. Hvis jeg aldri hadde lest Nietzsche, ville jeg ha forblitt en kamel personlighet alle mine dager.

Hva betyr det å være en løve? Metaforen taler for seg selv. Løven er “kongen av dyrene.” Løve ånden sier “jeg vil” – og det er hele loven. Kamelen blir en løve når gjenstanden for åndelig forvandling har våget seg inn i ørkenen for menneskelig forventning, oppdager at “Gud er død” og antar at alt er tillatt. I dette øyeblikk, innser den enkelte at det er ingenting som hindrer dem fra å skape sine egne verdier, pålegge sin egen vilje på verden. Men, i ørkenen, i den virkelige ørkenen, møter løven en drage, og “Du skal” glitrer på dens hud. Dragen er Nietzsches bilde av sosiale normer. I løve stadiet, må åndelig forvandling engasjere dragen i dødelig kamp. Man trenger å være en løve i ånden for å bekjempe loven om “Du skal” og bekrefte betingelsene for ens egen oppblomstring.

Det er ingen lykke i å kjempe mot drager hele sitt liv. For å fullføre de tre metamorfoser, må løven bli et barn. For Nietzsche betyr modenhet å gjenoppdage alvoret man hadde som barn i lek.

En barn-lignende ånd er avgjørende for lykke, helse og trivsel. “Barnet”, sier Nietzsche, “is innocence and forgetting, a new beginning, a sport, a self-propelling wheel, a Sacred Yes” (Z, 55). Løven blir et barn når den enkelte som sier “jeg vil” slutter å annerkjenne deres verdier som strider mot loven om “Du skal”, og annerkjenner dem i stedet “for the sport of creation: the spirit now wills its own will, … its own world” (Z, 55). Livet er ikke lenger en reaktiv kamp for å beseire andre krefter. Livet er en feiring av ens krefter – en vedvarende handling av ren aksept. Den barne-lignende ånd kjenner livsglede og uskyld av det evigvarende skaperverk.

Filosofi hjalp meg utvikle seg fra en kamel til en løve. Jeg jobber fortsatt med å bli et barn. Det er en lang vei tilbake til begynnelsen av ens liv. Men det er her jeg er på vei. Nietzsche tok feil om mange ting. Men han hadde rett når han hevdet at en lett, uskyldig, annerkjennende tilnærming til livet er avgjørende for åndelig oppblomstring og kreative eksistens.