Tags

, , , ,

Forrige innlegg var om utiltarisme som har som hovedbudskap at vi har en moralsk forpliktelse til å velge den beslutning som vil ha størst konsekvens og at den beste konsekvens er lykke/nytelse fordi for utilitarisme er dette det største gode.

kant

Kants moral teori er en form for deontologi som kommer fra gresk (deon) som betyr plikt. Deontologi påstår at vi er moralsk forpliktet til å handle i samsvar til visse prinsipper/regler uten å ta hensyn til resultatet. Som du kanskje ser er disse to teoriene motpoler.

Noen ledere er tiltrukket av idéen i utilitarisme om å gjøre flest mulig mest mulig lykkelige eller å redde flere liv gitt visse parametre. Men, det finnes noen etiske problemområder innen utilitarismen og den fremste av disse er at den intrinsiske verdien i mennesker ignoreres – rettferdiggjøringen av å drepe en person for å redde mange.

Dette innlegget vil evaluere en av de fremste alternativene teoriene til menneskers etiske oppførsel – Kants deontologi. Det kalles Kants deontologi fordi, som utilitarisme, så har deontologiske teorier (plikt teorier) eksistert i flere hundre år. Men den mest innflytelsesrike formen for deontologi er moralteorien som ble fremsatt av Immanuel Kant i 1788. Immanuel Kant ble født i 1724 i den prøysiske byen Königsberg i Tyskland. Han studerte og arbeidet ved universitetet frem til tre år før sin død i 1804 og reiste aldri lenger enn ca 70 km fra byen. Han var filosof og forsker og arbeidet innen områdene matematikk, astrofysikk, geografi og antropologi. Han skrev flere bøker (som er vanskelige å lese og forstå men allikevel har hatt stor betydning og innflytelse) innen metafysikk, meta- og praktisk moral, vitenskap, historie og politikk. Han var den første vitenskapsmann som introduserte ideen om at den svake nebulae som så vidt kunne sees i teleskop faktisk var separate univers. Hans nye ideer om realitetens natur og fri vilje ble dømt nedenom og hjem når han publiserte sine verk men de har vært innflytelsesrike helt frem til vår tid. De viktigste verkene er Groundwork in the Metaphysics of Morals (1785), Critique of Practical Reason (1788) og Metaphysics of Morals (1798).

Verkene utgjør fundamentet i Kants egen moralfilosofi, som fokuserer mest på moralitet (moralsk bevissthet/følelse) og handling.

Litt terminologi.
Agent er en person som utfører en handling mens en moralsk agent er en person med kapasitet til å handle moralsk.

Maksim er en etisk regel som har vokst frem pga erfaringer.

Vilje er evnen til å avgjøre, velge og handle deontologiske teorier som er helt forskjellige fra utilitarismen på mange måter. Den vanligste av disse forskjellene er at siden utilitarismen har et spesifikt mål – eksempelvis lykke, og rettferdiggjør enhver handling som gjør at målet blir nådd, nettopp fordi målet blir nådd. Deontologiske teorier fastholder at noen handlinger er alltid gale – selv når de oppnår moralsk beundringsverdige utfall. En deontologisk handling blir alltid bedømt uavhengig av utfallet. Dette fordi deontologer ikke setter = mellom korrekt og god. Kant er ansvarlig for den mest prominente og kjente form for deontologisk etikk. Kants moralteori baserer seg på hans syn om at mennesket har en unik kapasitet for rasjonalisering. Intet annet dyr innehar tilbøyelighet for rasjonell tenkning og handling og det er nettopp denne evnen som forplikter oss å handle i samsvar med moralsk lov/plikt.

Kants moralteori understreker ‘handle i samsvar med’ og ‘moralsk lov/plikt’. Kant var overbevist om at interesser, følelser og konsekvenser ikke spiller noen rolle for moralsk handling – det betyr at motivasjonen for en handling må baseres på en forpliktelse. Moralitet burde gi oss et rammeverk av rasjonelle prinsipper (regler) som viser oss vei og samtidig begrenser handlingene uavhengig av personlige intensjoner og ønsker.

Det er verd å merke seg at det også finnes en annen vesentlig forskjell mellom utilitarisme og deontologi. Utilitarisme er opptatt av å aktivt øke det gode mens deontologi er mer negativt fokusert på å unngå det moralske utillatelige (dvs begrensinger  på handlingene) – den moralske verdien av en handling bestemmes av viljen. Menneskets vilje er den eneste tingen i verden som kan vurderes som god uten andre kvalifikasjoner i følge Kant. God vilje utøves ved å handle i samsvar med moralsk plikt/lov som består av et sett med moralske maximer som er kategoriske av natur.

Det finnes to typer imperativer. Den føste er hypotetisk (conditional) og kan beskrives slik ‘Hvis du vil ha X, så bør du gjøre Y’ og denne typen kan gjelde for enhver handling. Den andre typen imperativ er kategorisk og kan beskrives slik ‘Du bør gjøre X’ eller bare ‘Gjør X’ – denne gjelder for moralske handlinger og krever betingelsesløs utførelse av en handling for sin egen del. Dette fordi moralitet er uavhengig av ønsker og konsekvenser.

Det kategoriske imperativ blir av og til refert til som den universelle lov siden Kant mente at ved å bruke rasjonalitet så kan du bestemme om et maksim er kategorisk eller ei og siden alle mennesker er rasjonelle vesener så vil det samme kategoriske imperativ gjelde for alle. Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine. Vi bruker rasjonalitet og en universabilitetstest for å bestemme hvorvidt et moralsk prinsipp er et kategorisk imperativ (eller universell lov). Kant uttrykte den universalloven ved hjelp av følgende formulering: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.

Ved å bruke rasjonell dømmekraft så kan vi bruke denne formuleringen på ethvert maksim for å sjekke om det er moralsk tillatt. La oss bruke det å plukke blomster i parken som et eksempel – blomstene er pene og når jeg ser dem får jeg øyeblikkelig lyst til å plukke noen og ta de med hjem. Hvis vi bruker universallovformuleringen (kategorisk imperativ) så ser vi at hvis alle skulle brukt maksimet med å plukke blomster når du selv har lyst så oppstår det irrasjonale motstridninger fra en universell lov – fordi hvis alle skulle gjøre det så ville det ikke være flere blomster igjen i parken og dette strider imot vår opprinnelige motivasjon som var et blomsterønske. Det vil være mer rasjonelt kjøpe blomstene hos en blomsterhandler eller å gro blomstene selv.

Noen handlinger er alltid forbudt – løgn påvirker tillit mellom mennesker og meningen med sannhet på en negativ måte og er derfor alltid forbudt – selv når løgn ville vært fordelaktig eller til og med en moralsk beundringsverdig konsekvens. Forestill deg en psykotisk pasient som ønsker å drepe din kollega (en psykiater) som fikk pasienten innlagt. Hvis du lyver om hvor din kollega befinner seg så vil et uskyldig liv bli spart – MEN moralsk plikt forbyr deg å lyve!

Kant uttrykte også to alternative formuleringer av det kategoriske imperativ.

På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen: Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov.

Her er altså de almene frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med med allmenne naturlover.

Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.

Den andre alternative formuleringen er humanitetsformuleringen som sier at: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Her må ‘menneskeheten’ forstås som menneskelige egenskaper, ikke mengden av alle mennesker.

En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.

Hvis jeg for eksempel stjeler en bok fra Torstein, så bruker jeg Torstein som et middel (for å få tak i boken). Hvis jeg spør Torstein, så respekterer jeg hans rettighet til å si nei og da bruker jeg Torstein som et formål i seg selv og ikke et middel. Hvis jeg bare spør Torstein om boken fordi jeg ønsker å fremstå som snill eller grei (slik at Torstein vil få lyst til å gjøre andre ting for meg i fremtiden også) så bruker jeg ham også kun som et middel.

Det er sant at alle bruker andre mennesker som et middel for å nå et mål – drosjesjåfører kjører oss dit vi ønsker og fabrikkarbeidere er middelet som brukes for å produsere objekter og i siste instans profitt for sin arbeidsgiver – men å bruke mennesker kun for å skaffe oss det vi vil ha og konsekvent være respektløs for deres menneskelige verdi er imot moralsk lov. Eksempel på dette vil være en fabrikkeier som ilegger inhumane arbeidsmiljø og betaler mindre enn minimumslønn (så lenge fabrikkeieren slipper unna med det).

En av de største vanskelighetene jeg har med Kants etikk er at den totalt ser bort fra resultatet som en gyldig faktor når du skal evaluere den moralske verdien i en handling. Det er nødvendigvis ikke lurt å stole helt og holdent på resultatet (som i utilitarisme), men det er problematisk å se bort fra resultatet. Som vi så i dilemmaet ovenfor angående løgn, så er livet og verdigheten til hvert menneske ukrenkelig, basert på formuleringen av maksimet menneskelighet. Som igjen betyr at det vil være utillatelig å slavebinde 20 personer uansett om det ville bety at 80 personer med handicap ville blitt hjulpet av slavene og fått et bedre liv.

Tilsynelatende er dette en fordel Kants etikk har over utilitarisme – men hva om det å drepe et menneske kan redde livet til 3 millioner som ellers ville dø? Dette ville også vært utillatelig i følge Kants prinsipper. Til tider er det en tilsynelatende konflikt mellom Kants pliktmoral og vår naturlige fornuft/tilbøyeligheter. Hvis vi adlyder den moralske lov fremfor vår intuisjon så handler vi moralsk. Deontologisk etikk er hovedsaklig opptatt med hva vi ikke skal gjøre – det kategoriske imperativ kan bare styre vår oppførsel ved å gi oss råd om å unngå handlinger som er moralsk gale. det forteller oss ingenting om hva vi skal leve for/ha som mål eller hva vi skal verdsette.

I mitt innlegg om utilitarisme avsluttet jeg med en oppgave om et moralsk dilemma hentet fra sykehusverdenen. Denne gangen har jeg annet moralsk dilemma som du kan bryne deg på – Togvrak.

Tenk deg at du er togfører på et tog som har tekniske problemer – bremsene fungerer ikke. Du har klart å koble av alle passasjervogner så det er kun deg og lokomotivet igjen. En galning har tatt 5 mennesker til fange og bundet dem på tvers over skinnene et stykke foran toget og det eneste som fremdeles virker er spaken som gjør at du kan skifte spor slik at der hvor det finnes parallelle toglinjer kan du pense toget hvor du vil.

Akkurat i det du bestemmer deg for at du bør pense toget inn på parallellsporet for å unngå å kjøre over de 5 som ligger på skinnene, så ser du at galningen har virkelig vært travelt opptatt – på parallellsporet ligger det 1 person bundet også. Skal du skifte spor og drepe en person eller bli på sporet og drepe 5?

Hva ville en deontolog gjøre?

Hva ville Kant gjort?

Hva ville en utilitarist gjort

Hva er det etisk foretrukne valget?

Hva om de 5 er pedofile og den ene er en ulykkesfugl?

Hva om de 5 er ukjente for deg mens den ene er din mor?