Tags

, , ,

Etter mitt innlegg om Thomas Aquinas så er det flere som har spurt meg om jeg kan forklare mer om utilitarisme og Kant. I dette innlegget skriver jeg om utilitarisme og et innlegg om Kant vil komme etter at jeg har skrevet tertialrapporten på jobb.

calvin_ethics

Utilitarisme er en normativ etisk teori. Det er den best kjente og mest utbredte form for konsekvensialisme. Konsekvensialisme er en samlebetegnelse for en rekke moralteorier som påstår at galt eller rett bestemmes utelukkende av resultatet av en handling. Det har fantes mange typer teorier av konsekvenialistisk natur opp gjennom historien. Når Jeremy Bentham, utilitarismens fremste og mest innflytelsesrike eksponent, fremsatte sin moralteori i 1789 så var allerede konseptet godt kjent.

Hans viktigste teoretiske arbeid var boken Introduction to the Principles of Morals and Legislation, som beskriver det meste av hans moralteori. Bentham angrep regelmessig de største politiske partiene og det kan derfor virke litt overraskende at det nettopp var gjennom hans politiske kontakter at hans reform ideer ble realisert. Ved sin død bad ham om å bli balsamert og plassert i et glasskabinett i University College i London – der er han fremdeles.

Mye av Benthams moralteori om utility er basert på hans konsept om menneskets natur – sentralt var hans forståelse om at menneskets oppførsel er ene og alene motivert av jakten på nytelse og å unngå smerte.

Nytelse kan vel oversettes bedre som velferd. Om velferd defineres som lyst, blir utilitarismen hedonisme og  hvis velferd er lykke i aristotelisk forstand, får vi eudaimonisme. Hedonisme er en filosofisk teori som ser på velferd som det høyeste gode (eller verdi) og smerte som ultimat ondskap.

Psykologisk hedonisme henviser til ideen om at mennesket er naturlig motivert av et ønske om velferd og en aversjon mot smerte og nød. Tidlig i boken  Introduction  to the Principles  of Morals and Legislation så skriver Bentham “[n]ature has placed  mankind under the governance of two sovereign masters, pain and pleasure.  It is from them alone to point out what we ought  to do, as well as what we shall do”. Det at han bruker ordet “ought” = “bør” indikerer at velferd og smerte ikke kun er motivasjonsfaktorer for en handling men også definerer hva som er moralsk godt eller dårlig (velferd = godt, smerte = dårlig).  Bentham så også på mennesket som grunnleggende selvsentrerte individer – og mente at uttrykk som “fellesskap” og “”sosiale relasjoner” kunne brukes som sosial konvensjon men var ellers fundamentalt meningsløse. Individet er eneste enhet i samfunnet – intet individ er hverken mer eller mindre viktig/verdifullt enn et hvert annet.

Psykologisk egoisme er teorien om at du vil alltid gjøre det som er i din egen interesse – selv når du opptrer altruistisk. Når du opptrer altruistisk så mener psykologiske egoister at vi fremmer vår egen velferd, direkte eller indirekte.

Disse to kjernekonseptene om menneskets natur hadde stor innflytelse på utviklingen av Benthams utility teori. Han baserte teorien på tre sentrale begreper:

  • Den største velferdsprinsippet (utility principle)
  • Egoisme
  • Kunstig identifisering av ens egne interesser med interessene til andre

Den største velferdsprinsippet sier at det som er rett er det som gir størst velferd, Utility refererer ikke kun til brukbarheten av handlingen men til hvilken grad handlingen forfekter det gode (velferd). Benthams psykologiske hedonisme står for mye av hans definisjon av velferd som det som er mest behagelig. Hedonistisk utilitarisme tolker flere opplevelser som ‘behagelig’ og noen kontemporære utilitarianister blir beskrevet som pluralister siden de identifiserer også andre intrinsiske verdier ved siden av ‘behagelig’, eksempelvis mot, ærlighet, vennskap og kunnskap. Den største velferdsprinsippet kan påføres alle handlinger – en handling som innbefatter en heroisk oppofrelse men som ikke øker den generelle velferd er moralsk feil. Det står klart at Bentham er overbevist om at alle menneskers mål er å tilfredsstille vår egeninteresse – altruisme (uegoistiske handlinger for andres velferd) er umulig siden vi handler i andres beste interesser kun fordi vi selv vil få personlig tilfredstillelse ved å gjøre det. I Benthams øyne er ikke dette en dårlig ting – han var overbevist om at velferd var så viktig at alle mennesker (egoister) vil forsøke å maksimere denne selv om andre også fikk økt velferden.

Den kunstige identifiseringen av våre egne interesser med andres betyr at mennesket vil alltid handle slik at det øker den generelle velferden siden dette vil alle tjene på, om enn indirekte, på lang sikt.

I nyere tid har utilitarismen blitt ytterligere delt inn flere varianter. Blant disse er handlingsutilitarisme, negativ utilitarisme, regelutilitarisme og preferanseutilitarisme.

Handlingsutilitarisme er en av de enkleste gir oss råd om å dømme hver individuell handling utifra resultatet alene. Hvis vi har valget mellom to handlinger så er vi moralsk forpliktet til å velge den som gir mest velferd til flest mennesker. Problemet med denne teorien er at den kan tillate handlinger som er intuitivt gale – eksempelvis ansettelse av 25 barnearbeidere i Bangladesh for å lage billigere produkter for et firma i Norge som vil øke profitten for tusener av aksjeeiere.

Regelutilitarisme forsøker å løse ‘smutthullet’ i logikken til handlingsutilitarisme ved ikke å bry seg med å vurdere individuelle handlinger men sier at en handlings moralske verdi avhenger av om handlingen er i samsvar med et normsystem som det i sin allmenhet er velferdsfremmede å etterleve. Det betyr at vi burde dømme en handling på denne måten: Hvis alle etterlever denne regelen, vil generell velferd øke? I eksempelet med barnearbeiderne så vil det ikke øke generell velferd hvis alle ansatte barnearbeidere for å øke profitten. Vi kan også reversere denne logikken og si: Noen ganger vil mennesker oppleve større velferd hvis jeg gav pengene mine til veldedighet i stedet for å betale skatt, men hvis alle gjorde det så ville velferden lide – det ville ikke vært penger til skole, vei, velferdstjenester etc. Derfor har teorien fått kritikk siden den anbefaler å følge generelle normer som ofte reduserer velferd for mennesker som er direkte involvert og derved feiler i å imøtekomme de grunnleggende krav innen utilitarisme. Regelutilitarister argumenterer for at unntak fra normene kan være aktuelt hvor brudd på normene vil lede til økt velferd – noe som i mine øyne gjør regelutilitarisme ugyldig og vi er tilbake til simpel handlingsutilitarisme igjen.

De fleste former for utilitarisme ønsker å promotere størst mulig velferd for flest mulig – negativ utilitarisme gjør det motsatte: minst mulig smerte for flest mulig. Noen ser på dette som en mer effektiv etisk teori siden det finnes flere måter å volde smerte enn velferd og fordi størst mulig smerte har mer alvorligere konsekvenser enn størst mulig velferd. Den viktigste innvendingen mot denne etiske teorien er at hvis vi tar den ut i hele sin logiske konklusjon, så krever den all vår kunnskap for å oppdage den raskeste og minst smertefulle metoden å utrydde hele menneskerasen. Dette fordi hvert menneske opplever smerte gjennom hele livet og den eneste måten vi kan være sikre på at vi minimerer deres smerte på er ved å gjøre ende på livet.

Preferanseutilitarisme definerer velferd til å være maksimert som oppfyllelsen av menneskers preferanser. Den rette handlingen er den som gir de beste konsekvensene men de beste konsekvensene er de som tilfredstiller personlig preferanse og kan bestå av en kombinasjon av varer/verdier i tillegg til velferd. Dette er ikke det samme som pluralist utilitarisme som annerkjenner flere viktige verdier. Problemet med denne teorien er at den tillater mennesker å ha tilsynelatende uetiske preferanser – eksempelvis pedofili, rasisme, undertrykkelse av kvinner osv. Subjektive preferanser kan bare tillates hvis de møter noen kriterier for aksept – slike restriksjoner kan være inkonsistent med ideen om preferanse velferd og veldig vanskelig å formulere på en god måte.

Vi kan sammenfatte innsigelsene og problemene med utilitarismen slik:
1: Det er problematisk å skille mellom typer og grader av velferd. Er det å være fornøyd over lang tid en dårligere, lik eller bedre type lykke enn kortsiktig euforia eller ekstase? Benthams utilityprinsipp fordrer en metode for å kalkulere/måle lykke – en felicifisk kalkulus – men noen slik metode har aldri blitt utviklet og noen mener dessuten at lykke ikke kan måles.
2: I utilitarisme så er velferd nøytralt – gleden en sadist føler er lik gleden til en altruist. Det blir derfor galt å argumentere at en sadists handlinger ofte resulterer i smerte mens en altruists handlinger ofte resulterer i økt velferd siden en utilitarianist ikke kan fordømme sadistens handlinger og tolerere altruistens handlinger.
3: Størst velferd til flest mulig etterlater alltid en minoritet i ethvert samfunn i en klar ulempe. I sin strengeste form vil utilitarisme tillate slaveri og tortur av nien få så lenge det økte velferden hos de mange.
4: Utilitarisme trenger ofte handlinger som går på tvers av vår fornuft eller intuisjon særlig når det gjelder å ofre noen mennesker for andres velferd. Min mening er at mennesker har en intrinsisk verdi og aldri må bli sett på som unnværlig.
5: Benthams teori gir lykke/velferd viktighet son den høyeste verdi men antyder bare at grunnen er at mennesket har en naturlig higen etter dette. Å ha en naturlig higen betyr ikke det samme som at det burde være ønskelig. Ville verden vært et bedre sted hvis alle var lykkelige og hadde sine ønsker oppfylt? Hvordan ville det påvirket menneskets opplevelser?
6: Fokuset på konsekvenser og resultat som er sentralt i konsekvensielle teorier forsømmer motiver og intensjoner. Det overser viktigheten deres i å bedømme rett/galt av en handling. For en utilitarist er alt som betyr noe det som faktisk skjer – handlingen bedømmes alene.

Når jeg studerte så fikk vi utdelt en oppgave om et moralsk dilemma som jeg gjerne vil at du skal bryne deg på – TRIAGE.

På akuttmottak i alle sykehus så praktiseres triage – prioritering av pasienter som trenger behandlinger. Det betyr at noen som har en vridd ankel ikke kommer til legen før legen har behandlet pasienten som har vært uheldig med motorsagen. Dette virker jo som ren fornuft – vel, det er ikke alltid så enkelt…

Du arbeider som en triage sykepleier på et sykehus og hver dag må du foreta tøffe valg og avgjørelser. Sykehuset er i en litt sliten og røff bydel og er underfinansiert. Det finnes kun en doktor på vakt og begrenset med medisiner.

Klokken 14 kommer det inn tre ulike pasienter som er alvorlig skadd og trenger øyeblikkelig hjelp av doktoren. Du må ta avgjørelsen om hvem som skal prioriteres og få behandling av doktoren vel vitende om at de andre kommer til å dø før de kommer til doktoren.

Pasient 1 er en misjonær nonne fra Irland som tok vare på deg når du var liten og trengte et fosterhjem. Hun har tatt vare på barn i 40 år på barnehjemmet hun arbeider på og hun er som en mor for deg.

Pasient 2 er en mann som har vært utenlands og studert og nå er han tilbake for å bruke sin kunnskap og sine ferdigheter på lokalmiljøet for å øke velstanden der. Han har mottatt Nobelprisen i Økonomi og flere humanitære priser for sitt gressrotarbeid.

Pasient 3 er en alenemamma med syv små barn. Hennes mann døde nylig av aids og hvis hun dør er familien ødelagt og barna vil ikke kunne ta vare på seg selv eller skaffe mat selv. Det er ikke nok fosterhjem til å kunne hjelpe alle barna og noen av dem vil havne på gaten og bli utsatt for vold og utnyttelse og bli tvunget inn i prostitusjon og narkotika.

Hva ville en utilitarianist gjort?