Tags

, , ,

images

Jeg trenger et liv!

OU rapporten er innlevert og for en uke siden kom jeg tilbake fra 20 års jubileum i Oxford hvor jeg traff mange gamle venner (noen hadde jeg faktisk ikke sett på 20 år)!

Jeg har brukt de siste 7 – 8 månedene (jeg går litt i surr når hver dag er identisk) med å arbeide 12 – 16 timer i døgnet, 5 dager i uken og ca 5 – 6 timer hver helgedag og hver dag i de 5 dagene jeg har hatt ferie til nå i år.

Vi må arbeide. Jeg skjønner det – har ingen problem med det i det hele tatt.

Vi må arbeide mye og hardt. Jeg skjønner det også – har ingen problem med å forstå det.

Men vanligvis så er det en mening bak det. Enten er det noe som driver oss fremover eller vi har noe å se frem til – da snakker jeg selvsagt kortsiktig. Som for eksempel at etter endt arbeidsdag så går de ut og spiser middag eller ned på puben eller lign.

Jeg står opp kl 06:15, leser mine første mail kl 06:25, bruker 20 minutter til lunch (av og til), er hjemme igjen ca kl 17, spiser middag, leker med Lysander og hvis det ikke er en Logekveld, så logger jeg på jobb igjen og arbeider frem til jeg går til sengs (hvor jeg leser og besvarer mail frem til jeg sovner).

Så begynner jeg på an igjen dagen etter helt frem til den herlige helgen begynner og jeg har den søte følelsen av at jeg faktisk klarer å arbeide slik at haugen med oppgaver faktisk minker istedenfor å kontinuerlig vokse. Jeg føler meg litt som Sisyphus

Og alt dette er nødvendig for å holde hodet over vannet.

Jeg arbeider mye hjemmefra ettermiddag, kvelder og helger. Men tro meg når jeg sier at jeg sjekker ikke hverken twitter eller facebook hvert 5 minutt eller lager meg selv en kaffekopp hvert 10 minutt. Jeg begraver meg ned i det som må gjøres og gjør det.

Og nå kommer jeg til poenget med denne artikkelen. Jeg kan så absolutt leve slik og akseptere at slik skal det være hvis det var en mening med det. Fordi etter måneder etter en slik rutine så må du spørre deg selv: Hva er vitsen?

Hva motiverer meg til å komme igjennom en dag? Bare det å vite at jeg må. Det finnes ikke noe annet valg.

Det finnes hamstere som går rundt og rundt på sine hjul som ser på meg og tenker: Stakkars jævel som går rundt og rundt i sirkel på den måten.

Det er ingen vits. Hver dag er kun en annen dag som til slutt leder til undergang.

Ja, det betyr at jeg kan reise bort av og til (vanligvis på jobb). ja, det gjør at jeg kan betale ned på lånet mitt. Ja, det skaffer mat på bordet.

Men hva hvis jeg hadde … du vet … et liv? Hva om jeg trengte å være med min famile? Min sønn? Venner?

Kan ikke gjøre det. Kan ikke gjøre noe av det.

Å ha en sunn balanse mellom arbeid og fritid er så utrolig viktig. Hvordan vet jeg dette? Fordi min balanse er så utrolig skjev – det er rett før den tipper av skalaen. Hvor lenge kan jeg, realistisk sett, fortsette før noe ryker?

Shit! Det er kanskje bare en måte å finne det ut på.

Noel Gallagher sier det så bra i sangen “Half the World Away”:

And when I leave this planet
You know I’d stay but I just can’t stand it and
I can feel the warning signs
Running around my mind

So here I go
Still scratching around in the same old hole
My body feels young
But my mind is very old

Jeg mener jeg har vært her før… og jeg kan føle varsellysene blinke inne i hodet mitt.

Jeg trenger et liv!