Tags

,

njål

Det er mange ting og hendelser i løpet av oppveksten som er med på å forme en person. Arv og miljø er noe vi alle sammen kjenner til. Summen av disse hendelsene og tingene er med på å gjøre deg til den du er og former din personlighet senere i livet.

Selv pleier jeg å si at min barndom gjør at jeg er veldig tilpasningsdyktig – min far var i luftforsvaret så vi flyttet ofte og jeg var gang på gang nødt til å tilpasse meg nye steder, nye venner, nye skoler, nye dialekter osv. Ulempen med all flyttingen er jo at jeg ikke har røtter noe sted og at jeg føler meg rastløs og irritabel til tider. Men det faktum at jeg er så tilpasningsdyktig utklasser ulempen med manglende røtter – det er mitt syn nå som voksen. Men det var ikke slik det var når jeg var barn.

Jeg ble mobbet mye. Jeg ble mobbet fra før jeg var i skolealder – andre unger ertet meg for håret mitt (se bilde), dialekten min, alt mulig. Til å begynne med så skjønte jeg ikke helt hvorfor – men etter hvert så begynte jeg å hate flyttingen. Jeg hadde kanskje kommet til det punktet at jeg begynte å bli akseptert blant mine jevnaldrende og at mobbingen begynte å avta, så var det på an igjen. Etter noen flyttinger så innså jeg at mobbingen ble verre og verre etter som jeg ble eldre. Verbal mobbing gikk over til å bli fysisk og psykisk mobbing. Guttene var gjerne fysiske og slo og sparket meg mens jentene psyket meg ut. Det må sies at det med jentene ikke ble oppfattet så ille – jeg var jo enda ikke interessert i jenter.

Resultatet var at jeg gikk mye ensom. For å rømme unna virkeligheten så dykket jeg ned i bøker og skolearbeid. Det hjalp jo heller ikke å alltid være klassens skolelys.

Når du går alene og er et skolelys så er du det perfekte mobbeoffer. Click to tweet

Jeg fikk mye juling – gjerne av gutter som var ett par år eldre enn meg og som hang sammen i en gjeng. Dette innlegget omhandler noe som skjedde etter en slik hendelse.

Jeg kom hjem fra skolen og hadde fått bank. Skikkelig bank – jeg ville aldri mer på skolen. Nå var jeg lei! Mor ville snakke med læreren og rektor men det visste jeg kom til å gjøre ting verre – jeg bønnfalt henne om ikke å gjøre det. Den dagen var det min far bestemte seg for å ha en prat med meg – mann til mann.

Det betyr ingenting hvor mye juling du får. Click to tweet

“Slå tilbake” sa far. Jeg fortalte far at hvis jeg forsøker å slå tilbake så ville jeg garantert få enda mer juling. Hvis jeg ikke gjør noe så gir de etterhvert opp – hvis jeg tar igjen vil det bare gjøre dem enda sintere. “Det har ingen betydning hvor stor gutten foran deg er, det betyr heller ingenting hvor mye juling han gir deg. Får du inn ett eller to slag som gjør han vondt så vil han tenke seg om før han gjør det igjen. Ingen vil ha vondt”.

Dagen etterpå gjorde jeg det. Jeg stod opp for meg selv. Jeg var heldig og fikk inn et slag på nesen til han andre som gjorde at han begynte å blø neseblod og fikk tårer i øynene. Midt i kampen ertet jeg ham – “Gråter du? Er du ei lita jente? Skal du hjem til mamma for å få trøst? Stakkars liten!”. Jeg fikk grisebank! Men, det var siste gang han forsøkte å gi meg juling – de andre guttene i gjengen hans fortalte andre om det som hadde skjedd og da sluttet plutselig andre også å erte meg og gi meg juling. Det virket! Og det har vært med på å forme meg til den jeg er den dag i dag.

En liten stund så kjente jeg på hvor lett det ville være å bli en mobber. Å være den som fikk andre til å føle seg liten og ubetydelig. Jeg valgte å ikke bli en mobber!
Så hva har dette med lederblogg å gjøre? Jo, det som jeg har skrevet ovenfor er med på å gjøre meg til den jeg er som leder, som far og som venn – jeg trekker stadig lærdom fra mine opplevelser og tenker etter hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør når jeg opplever ting i arbeidslivet. Er du slik som meg som ikke gir opp selv når oddsene er små for å lykkes, som står opp for deg selv og også på andres vegne, som heier på the underdog? Da er det kanskje fordi du også hadde en opplevelse i din barndom som får deg til å reagere som du gjør, å være den du er og som har formet deg som leder. Så neste gang du kjenner at du reagerer på noe men ikke helt kan sette fingeren på hvorfor, tenk etter og se om det ikke er på grunn av en opplevelse i barndommen. Leter du godt kan du finne mye, på godt og vondt, som du kan lære av.