Tags

, , ,

failure

Et innlegg om å Feile?

Internett er smekkfullt av positive plattheter, feel-good materiell og historier fra de rike, berømte, feirede og suksessrike menneskene om hvordan det å feile er en positiv ting – den beste tiden å begynne på nytt – en annen måte for hvordan vi ikke skal gjøre ting som gjør at du er ett skritt nærmere å lykkes osv, osv.

Men hjelper det?

Finnes det forskjellige kategorier av feil som trengs å håndteres på forskjellig måte?

Kanskje.

Her er den første kategorien og vi kjenner alle den igjen. Det er hvor du feiler i å nå et mål, for eksempel oppkjøring til sertifikatet, sølv medalje i stedet for gull, en B i matematikk i stedet for A. Det er også det å feile i å passere gjennom et nåløye – for eksempel å ikke få en jobb, ikke komme inn på universitetet eller det å ikke klare å fullføre salget.

Jeg mener dette er det samme – det er satt et mål og du klarer ikke nå det. Kanskje, det avhenger av hva målet er, kan du forsøke igjen – ta en ny oppkjøring, forbedre karakteren din osv. Andre ganger kan du ikke forsøke igjen og du må ta til takke med mindre – ta hjem sølvmedaljen, holde ut i din eksisterende jobb litt lengre osv.

Den krypende følelsen du får om at du ikke er god nok Click to tweet

Men det finnes også en annen type av feiling som angriper din kreative side som er uavhengig av den første kategorien. Denne mer skadelige feilingen er vanskeligere å oppdage og håndtere. Du kan lese sitater fra Edison og Williamson til kyrne kommer hjem – de kommer ikke til å lage en ripe i lakken på denne. Det er nemlig den krypende følelsen du får om at du ikke er god nok, ikke god nok til stillingen din, ikke gode nok evner, ikke godt nok liv. Det er følelsen av at du har feilet som, i motsetning til den første kategorien, ikke kan plasseres ordentlig mot et klart mål. Den er utydelig, Du klarer ikke helt å få tak på den. Det er en FØLELSE fremfor for eksempel et karakterskjema som tydelig viser deg karakterene dine. Det er noe bare du kan se samtidig som du ikke helt kan forklare hva det er.

Zig Ziglar har et sitat: “Failure is an event, not a person”.

Det er et godt sitat og hjelper helt klart mot kategori 1 feiling men med kategori 2, hvor det tilsynelatende ikke finnes en faktisk hendelse, så føles det fremdeles ut som feiling på det personlige plan. Den manifisterer seg som en overveldende følelse av ikke å være god nok (i stedet for å være en spesifikk, konkret feiling ved ikke å nå ett satt mål som kan identifiseres og korrigeres). Denne er mer holistisk – på alle plan.

Mange artister når de er ferdige med et verk som kanskje av resten av verden blir hyllet som et mesterverk, går inn i seg selv og sitt arbeid og ender opp med å se på seg selv og verket som feil. Noen ganger ender de opp med å ødelegge verket sitt. Forfattere har brent manuskripter, malere har malt over eller ødelagt maleri, musikere har slettet mastertaper osv.
Et typisk symptom er anger, å ha fokusert for mye på hva som kunne vært hvis vi bare hadde utforsket alternativene og valgt en annen vei. Vi har det i oss alle sammen – særlig når vi sammenligner vårt arbeid mot andres arbeid eller oss selv med andre.

På midten av 60 tallet, så knivet Beatles og Beach Boys for posisjonen som den største kreative innflytelsen innen populær musikk. Inspirert av det brilliante albumet til Beatles i 1965 – Rubber Soul, så følte Brian Wilson og Beach Boys at utfordringen var gitt og at de måtte klare å overgå Beatles. Resultatet ble et utmerket album som heter Pet Sounds, men det holdt ikke førsteplassen lenge siden Beatles gav ut sitt grensesprengende album Revolver i 1966. Dette gjorde Brian Wilson både rasende men også oppspilt og han satte seg fore å finne en ny lyrikkforfatter og de beste musikere han kunne finne – han overså de andre medlemmene i Beach Boys i sitt forsøk å på produsere sitt mesterverk og sette Beatles på plass for alltid. Albumet skulle hete The Smile og var den mest ambisiøse innspilling noensinne forsøkt gjort. Problemet til Brian Wilson var bare at det var så komplisert at det ikke var mulig å produsere med den tids teknologi. Han påtok seg også jobben med å produsere albumet siden han følte at ingen anen producer kunne klare å formidle hans visjon. Beatles på sin side hadde George Martin i sitt team, i tillegg til å være en sammensveiset kvartett. Det kjempekomplekse Smile ble utsatt gang etter gang og så, i januar 1967 var Brian Wilson i bilen sin når han hørte noe på radioen. Han stoppet på siden av veien for å lytte og brøt helt sammen, tårer trillet nedover kinnene hans. Det var Beatles sitt nye album Strawberry Fields Forever. Det var øyeblikket Brian Wilson skjønte at Beatles hadde vunnet. Dette satte standarden for innovativ pop musikk. Fra det øyeblikket ville alt annet bare være variasjoner over et tema siden musikk fra da av ble fragmentert inn i sjangere. Det ble ytterligere sementert når Beatles gav ut albumet Sgt. Pepper 6 måneder senere – noe som gjorde Brian Wilson sitt sammenbrudd komplett. Han klarte aldri helt å komme seg igjen. The Smile ble gitt opp og han forlot Beach Boys.

44 år senere, i 2011, så gikk Brian Wilson igjen i studio for å fullføre The Smile. Teknologi og tiden hadde endelig gjort det mulig for ham å sette sammen det intrikate og komplekse albumet.

Han hadde faktisk selv gjort det mulig å feile kreativt ved å sette seg et mål som var umulig å nå, ved å ha for høye ambisjoner, ved å ønske å skape det største musikalske verk noensinne skapt. Han ble samtidig trykket ned av det utrolige presset av sin egen nærmest mytiske standard ved å måle sin suksess mot andres. I stedet for burde han kanskje ha vurdert seg selv mot sin egen personlige standard ved å gjøre ting bedre enn tidliere (å gi ut et bedre album enn Pet Sounds hadde vært mulig).

Det er en grunn til at kreative personer skaper sine egne demoner. Click to tweet

Kreativitet styres av høyre hjernehalvdel, av fantasi men en underbevisst inspirasjon i visuell kunst, i musikk og i kreativ skrivning. En av prinsippene eller attributtene er usikkerhet. Det er et biprodukt av hvordan kreativitet fungerer, det gir ikke trygghet på en selv, det er i konstant bevegelse og uten logikk eller sekvens.

Usikkerhet er ukomfortabelt. Vi ønsker sikkerhet og søker etter sikkerhet, for et anker, en livbøye som vi kan klamre oss til. Men vi trenger denne usikkerheten for å kunne skape – det er den mørke siden av usikkerhet som gjør at vi begynner å tvile på oss selv og at vi begynner en nedadgående spiral av å tvile på oss selv i stedet for en oppadgående spiral av transformativ suksess.

Så hva er svaret? Helt ærlig – det finnes ikke noe. Men, det gir håp i vissheten om at dette er noe vi alle kommer til å møte i våre kreative liv. Du er herved advart og dermed bedre rustet fordi kunnskap om at vår fortvilelse er kun et biprodukt av vår kreative kraft kan ta bort den verste smerten.

Nederlag og seier er de ekstreme motpolene som bare vår kreative hjerne kan føle. Click to tweet

Vår jobb er å utforske det som ligger i mellom disse.

Så kanskje de gamle platthetene var riktige allikevel? Du kan faktisk ikke ha suksess uten fiasko siden de begge er manifestasjoner av den samme mekanismen?

Winston Churchill sa: “If you’re going through hell, keep going”. Det samme gjelder selvsagt for det å feile. Jeg husker ikke hvem som sa at “Mot er ikke fravær av frykt men evnen til å overvinne frykten”.

Suksess kommer til den som fortsetter å fungere til tross for å ha feilet. Click to tweet

Så kom igjen! La oss fortsette å fungere i visshet om at det å feile kanskje ikke er feil allikevel men kanskje brenselet vår kreativitet trenger.