Tags

, , , , ,

speiderleir

Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, om jeg meldte meg frivillig eller ble plukket ut. Men 9 år gammel skulle jeg ha min første solo opptreden foran et stort publikum (en speider jamboree i Risør). Jeg skulle synge 3 sanger (jeg husker ikke alle men jeg vet jeg avsluttet med Yesterday). De eneste nervene jeg hadde før min verdenspremiere var ørsmå sommerfugler i magen og det eneste jeg bekymret meg for var at jeg skulle huske ordene i sangene. Jeg ville bare at alt skulle gå bra 🙂

Siden den gang har jeg i grunnen ikke vært redd eller nervøs når jeg har stått foran et publikum. Ikke bare det, jeg oppsøkte faktisk publikum. Når neste nummer etter meg skulle opptre og gutten som skulle opptre var så nervøs at han ikke turte gå på scenen, så ble jeg med ham på scenen for å gi ham selvtillit.

Og selv om jeg i ettertid har stått på en scene eller foran et publikum maaaange ganger så har det vært for å synge eller opptre.

Jeg var 23 år gammel før jeg gav min første ordentlige ‘tale’. Click to tweet

Studentmassen ved universitetet hadde valgt meg inn i Studentunionen som International Officer med ansvar for alle utenlandske studenter på universitetet. Dette var i en tidsalder før epost og før sms. Den beste metoden vi hadde til å selge vårt budskap var gjennom å lage plakater (selvsagt i sort/hvitt). Jeg tok innholdet i rollen til meg og forstod raskt at kommunikasjon var nøkkelen og jeg ble fascinert over hvordan offentlig opptreden ikke bare var underholdende men også var den mest effektive måten å kommunisere spesifikk informasjon. Den type informasjon som kan bli overført i en personlig presentasjon er den typen som får publikum til å tenke på noe eller gjøre noe. Jeg kjente til opptredener men hva med informasjonsinnhold? Hvordan fremfører du det?

Så når jeg skulle gi min første tale til de nye utenlandske studentene om hvorfor de burde involvere seg i studentunionen så visste jeg at det var noen fakta jeg måtte ta hensyn til:

• Det var ca 1000 av dem som hadde stått i kø det meste av dagen under immatrikuleringen. Studentunionen var deres siste stopp for dagen
• De ville komme inn i forelseningssalen jeg hadde som min scene i 5 bolker á 200 personer og jeg ville ha ca 7 minutter med dem. Jeg hadde ingen slides, ingen overhead prosjektør, ingen powerpoint presentasjon (fantes ikke på den tiden)
• De ville sannsynligvis være trøtte, leie, kjedsomme, nervøse og ville aldri hørt om studentunioner og hva den kunne tilby ei heller hva jeg som International Officer kunne gjøre for dem
• Mitt mål var å få dem til å involvere seg i utenomfaglige aktiviteter i regi av studentunionen

Det satte premissene for min oppgave. Jeg måtte holde en tale som tok hensyn til disse premissene og det ledet meg til de følgende konklusjoner:

• Jeg måtte være underholdende og annerledes for å kunne få deres oppmerksomhet
• Jeg måtte være klar og konsis, dette var ikke det rette tidspunktet for en endeløs tale
• Jeg måtte ha ett klart, aksjonerbart mål
• Jeg måtte engasjere dem på et følelsesmessig nivå for å få dem til å føle at de måtte bidra for en positiv følelsesmessig grunn og at de følte seg trygge nok til å kunne gjøre dette

Jeg hadde utarbeidet malen for enhver stor tale noensinne holdt Click to tweet

Det jeg ikke innså den gangen var at ikke bare hadde jeg utarbeidet de fire viktigste momentene for min første ordentlige tale, men jeg hadde laget en mal for alle talene jeg kom til å holde i fremtiden. Jeg innså i hvert fall ikke at jeg hadde utarbeidet malen for enhver stor tale noensinne holdt (ignoranse og beskjedenhet har holdt meg fra å innse dette før nå).

Så, hva gjorde jeg?

Det øyeblikket de 200 første studentene hadde satt seg så hoppet jeg opp på et bord som sto fremst i rommet og stilte en gruppe redde studenter det følgende spørsmålet: “Hva gjør jeg her oppe på bordet?”
Det var selvsagt ingen som svarte, så jeg fortsatte: “Innen utgangen av denne uken vil dere ha glemt det aller meste av det dere har blitt fortalt av alle dere har møtt i dag. Men dere kommer til å huske idioten som stod på bordet. Dere kommer til å huske det fordi jeg var annerledes og gjorde noe uventet og uvanlig. De fleste av dere i denne forelesningssalen kommer til å fullføre studiet deres om ca 3 år og de aller fleste av dere kommer da til å søke på jobber sammen med alle andre fra alle universitetene i dette landet eller deres eget hjemland. En arbeidsgiver kommer ikke til å klappe dere på skulderen bare fordi du har fullført studiet ditt, de kommer ikke til å bønnfalle deg om å begynne å arbeide hos de fordi du har en eller annen akademisk kvalifikasjon. Det de kommer til å se etter er ‘noe annet’. Hva annet har denne personen gjort? Hva er personen kapabel til? Hva er det som gjør denne personen forskjellig fra de andre? Hva får personen til å vise igjen?”

Jeg solgte dem ideen om at det å involvere seg i studentunionen og de societies som var del av denne var nøkkelen som ville skape nettopp denne forskjellen. Mange av de personene jeg talte til denne ettermiddagen ble verdifulle bidragsytere til studentunionen og tok ansvar for og ledet forskjellige societies.

Jeg hadde lært at enhver tale er en motiverende tale. Click to tweet

Jeg spurte en av disse hvorfor vedkommende hadde tatt ansvar. Han fortalte at han ikke var den personen som pleide å involvere seg og så på seg selv som altfor sjenert, men etter å ha sett meg på bordet så følte han at han også kunne involvere seg og lede en society. Så ble han min stedfortreder og etter 2 år i jobben som International Officer (det var kun mulig å bli valgt 2 ganger) så overtok han i stillingen etter meg og han er fremdeles en god venn av meg.
Jeg hadde lært at enhver tale er en motiverende tale. Du kan ikke bruke taletid på overføring av data – du må kunne bevege tilhørerne slik at de tenker og gjør.

Den dag i dag, når jeg må holde en tale eller et foredrag så ser jeg fremdeles tilbake til de fire punktene mine og forsøker å holde meg til dem. Jeg synes du også burde prøve dem. Det handler om å bruke din kreativitet til å designe og gi en tale eller et foredrag som virker, spesielt for tekniske, teknologiske eller vitenskapelige foredrag med høyt data innhold som oftest blir sett på som vanskeligst å gjøre overbevisende.

Jeg lover deg at det kan gjøres.

Mark Twain ser litt annerledes på det å tale: “There are only two types of speakers in the world. 1. The nervous and 2. Liars” 😀