Tags

, , , ,

bad programming

Samfunnet har et utdatert syn på kreativitet. På sitt beste er det et nødvendig onde og på sitt verste er det sløsing av tid.

Hvis du ikke tror meg, så kan du sjekke selv – sjekk på ditt barns læreplan de neste 10 årene og søk etter ordene ‘kreativ tenkning’ og se hva du finner. Fant du noe? Nei, ikke jeg heller!

Det er et retorisk spørsmål: Hvorfor undertrykker vi vårt kreative potensial? Svaret er: Fordi vi er opplært til å gjøre det. Vi har vært programmert til å tenke at vi er gode eller dårlige på ditt eller datt og vi har kjørt disse programmene helt siden da.

Vil du ha et bevis? Hva om noen kom bort til deg og ba deg om å tegne en tegning. Ville din første reaksjon være ‘Jippi!!!’ Eller vil reaksjonen være frykt og forlegenhet? OK, kanskje akkurat du er unntaket men de aller fleste ville føle frykt. La oss se på grunnen til det.

La oss gå tilbake til 7-8 års alderen. Læreren din sier at vi skal tegne. Kan du tenke deg noe mer morsomt og spennende enn dette? En tegning. Det er jo bare moro! Vi skal tegne en elefant. Vi setter i gang. Min ser ganske så fin ut, men jeg er ikke helt sikker så jeg ser over til noen andres tegning og dette utløser en linje med eksekverbar programmeringskode fra læreren:

‘Ikke kopier!‘ bjeffer læreren.

Så vi blir programmert til ikke å se på andre menneskers ideer. Vi ser ikke etter hva andre mennesker gjør. Vi vet ikke hva våre konkurrenter holder på med så vi har ikke sjans til å gjøre det bedre enn dem. Vi er redde for at våre ideer skal stjeles, så vi gjemmer dem og utvikler de aldri. Men, paradoksalt nok, så frykter vi at alle andre er bedre enn oss noe som underminerer vår egen selvtillit – men vi kan aldri se etter for å se sannheten fordi programmet vårt hindrer oss i å finne ut.

Kari snurt seg mot meg for å spørre meg om noe – dette utløser andre eksekverbare programmeringskode:

‘Slutt å snakke sammen! Arbeid for dere selv!

Så vi blir programmert til ikke å diskutere våre ideer for å brainstorme sammen med andre. Fra nå av arbeider vi i isolasjon og kaster bort tid med å gjenoppfinne hjulet. Vi kaster bort tiden med å gjøre de samme feilene som alle de andre gjør – feil som kunne vært unngått hvis vi bare fikk samarbeide og lære av de feilene som andre gjorde. Vi sitter fast og spør ikke etter hjelp. Vi tror at originalitet er bedre enn samarbeid og utvikler aldri våre ideer fullt ut. Vi begynner å tvile på oss selv og hva vi er i stand til.

Vi blir sakte men sikkert omgjort til perfeksjonister som aldri fullfører noe. Click to tweet

Så kommer læreren over og titter på tegningen min. ‘Den er veldig fin’ sier hun.

Plutselig er jeg programmert med et positivt hjernevirus. Den tar over min subrutine, rekalibrerer mitt system med følgende logiske argument:

  • Læreren har alltid rett
  • Læreren sier at jeg er flink til å tegne
  • Derfor er jeg flink til å tegne

Fordi hun er en autoritetsperson, så må det hun sier være sant. Nå, 40 år senere så kjører dette programmet fremdeles – jeg kan tegne og jeg vet det!

Men så ser hun Olav sin tegning ‘Ha ha! Hva i all verden skal det forestille? Den har jo ikke engang snabel”. Hun viser tegningen til hele klassen og alle sammen ler.

  • Læreren har alltid rett
  • Læreren sier at jeg ikke kan tegne
  • Derfor er jeg ikke flink til å tegne

‘Hun har helt rett, jeg kan ikke tegne’ tenker Olav og hjernen hans eksekverer følgende algoritme:

  • Jeg kan ikke tegne
  • Å tegne resulterer i forlegenhet
  • Aldri tegn mer

Jeg er sikker på at 40 år senere, så unngår ikke bare Olav tegning. Han har garantert rekalibrert seg selv til å tro at det er irrelevant og uviktig. Bare for å være på den sikre siden så har han i tillegg inkludert kreativitet i denne troen og hans personlige software har nå gitt ham merkelappen ‘ikke en kreativ person’.

Når jeg var 9 år gammel så vant jeg en malekonkurranse i klassen. Den beste i klassen! Men var maleriet mitt virkelig så bra? Hvis jeg hadde det fremdeles den dag i dag og tok det frem og så på det – ville det være bra i dag? Var det betydelig finere enn maleriet som kom på andreplass? Trolig ikke mye finere – sannsynligvis var det ikke mye finere enn det styggeste bildet. Maleriet er selvsagt irrelevant. Det er det faktum at jeg ble positivt programmert som en maler som er det vesentlige og som teller.

Kan vi ta æren for hva vi er gode i (eller tror vi er gode i) i dag? Vi kan i hvert fall ta æren for det vi ikke er gode i. Hadde vi et talent som ble utviklet og oppmuntret? Eller ble vi programmert, noen ganger tilfeldig, noen ganger vilkårlig? Har de programmene blitt værende i hjernene våre slik at vi fremdeles tror vi er gode (eller ikke gode) i noe?

Grunnen til at så få av oss kan tenke utenfor boksen er fordi vi ble tvunget inn i den luft-tette boksen for mange år siden og vi har blitt i boksen siden. Det er egentlig ikke godt nok. Vi må klare å gjøre noe med det. Vi må bryte ut av programmene og programmeringen som har formet oss. Jeg utfordrer deg til å forsøke selv!

Sett opp en liste over vanlige ting som du ikke er flink til å gjøre. Jeg tipper det vil inkludere f.eks: tegning, skriving, matte, hukommelse, sport, geografi, økonomi, matlaging etc

Dette inkluderer basisnivå ferdigheter som trenger lite eller intet talent. De trenger kun øvelse og selvtillit.

Plukk en fra listen og øv deg. Legg inn litt ekstra innsats i treningen som du trenger for å klare det og knekk koden, knekk programmet.

Du er et tenkende, beslutningsdyktig og kreativt menneske. Click to tweet

Du er ikke en datamaskin lastet med et symbolsk instruksjonskode OS og en blinkende kursor som venter på instruksjon for hva den skal gjøre. Du er et tenkende, beslutningsdyktig og kreativt menneske. Du må bare starte å oppføre deg som det – det trenger vi alle å gjøre.