Tags

, , , , ,

Ikke la ditt ego komme i veien for suksess.

Når jeg startet mitt første ordentlige band var jeg 12 og vi var klar til å erobre verden! Opp til da hadde jeg skrevet ca 100 sanger og mine bandkompiser Jan og Roger var flinke til å skrive også. Men vi hadde ett problem….

Med unntak av Jan som spilte trommer, så spilte alle de andre gitar. Roger var definitivt best på lead-gitar mens Åge spilte rytmegitar. Vi hadde ingen bassist. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at jeg burde byttet til bass. Ett år senere så kjøpte jeg en bass og lærte ganske kjapt å bli god. Jeg likte det til og med – og hadde jeg ikke solgt bassen for mange år siden så hadde jeg gjort det fremdeles 🙂

Grunnen til at jeg ikke gjorde det som så tydelig måtte gjøres er den samme grunnen som gjør at andre feiler, uavhengig av om det er band, avdelinger eller firmaer vi snakker om. Jeg var sta og hadde en fiks ide om hva jeg ønsket å gjøre.

La meg sammenlikne denne holdningen med ett annet band som gikk gjennom akkurat det samme dilemmaet 26 år tidligere:

help

– The Beatles. De hadde tre gitarister. Johns venn Stuart Sutcliffe spilte bass tidlig i bandets karriere, men det var så dårlig at han på konserter ofte snudde ryggen til publikum slik at ingen skulle se at han spilte feil noter og strevde med bassgitaren. Han forlot bandet for å bli maler og for å være sammen med sin tyske kjæreste, fotografen Astrid Kirchherr.

Så det betydde at de plutselig hadde ingen bassist lengre. Hvem skulle gjøre overgangen? John, Paul eller George? Det kunne ikke bli George siden han var lead guitar og normalt da har problemer med vokal. Siden George ikke ville være fulltids frontperson så ble det naturlig for ham å fortsette på lead gitar. John var sta og nektet å spille bass siden han ønsket å være frontmann og gitar er jo som kjent frontmannens instrument. Jeg vedder på at han også tok med i betraktningen at det er for vanskelig å spille bass og ha vokal samtidig. Det var her jeg også landet i mitt resonnement. I ettertid ser jeg at jeg burde vært den større mann, som Paul, som byttet til bass uten krangel. Pauls geniale musikalske evne gjorde ham i stand til å komme opp med noen av de flotteste bass linjene i populær musikk samtidig som han sang hovedvokal. The Beatles hadde den perfekte line-up mtp å skape sin egen sound.

Mitt band, derimot, hadde en rytmegitar og en sanger og ingen bass – noe som resulterte i en tynn tone uten drive. Jeg fant ut senere at jeg klarte fint å spille bass og synge samtidig. Hadde jeg bare ikke satt mine fikserte ideer og stahet foran det store bildet….

Lærdomen jeg fikk:

Avogtil må en ofre noe for å lage suksess Click to tweet

Å ha fikserte, statiske ideer kan faktisk holde deg tilbake. Jeg hadde ikke lyst til å spille bass fordi jeg ønsket å være John Lennon i bandet. Ikke Paul McCartney. Det var til og med 4 band medlemmer fordi 4 var det magiske nummeret: Alt for å være lik The Beatles, det var modellen vår. Men å bruke skohorn på våre vidt forskjellige attributter og personligheter for å få dem til å passe inn i en forutintatt modell var bare ren og skjær dumhet. Det tok ikke hensyn til hvert individs unikhet bare for å passe inn i en fiksert ide. 10 år senere og mye tenkning fant jeg ut at jeg fungerte bedre i en trio – en power trio. Det tok så lang tid å innse dette.

Lærdommen jeg fikk:

Følg en modell men still spørsmålstegn ved den og endre den hvis det trengs. Click to tweet

Jeg hadde satt fore meg at hvert enkelt bandmedlem var likeverdige i bandet med Åge og meg selv som frontfigurer (Paul og John), Roger tok George sin rolle mens Jan var Ringo. På mange måter hadde det kanskje vært best om jeg tok det meste av spotlighten siden jeg var den som bidro mest på sang og på skriving av musikk og hadde resten som mitt ’band’. På den tiden ville dette vist vår unikhet klarere for agenter og bookers. Men Bob Dylan og the Band eller Bruce Springsteen og the E-Street band var ikke mine modeller. Å være eneste frontfigur hadde kanskje vært bedre, men det kunne også ideen av å gjøre Åge til frontfigur. Jeg så for ikke lenge siden ett bilde av en ung Elvis Presley og for ett øyeblikk så trodde jeg at jeg hadde sett ett bilde av en ung Åge anno 1980. Igjen hadde arrogansen og usikkerheten i min ungdom gjort at jeg ikke da innså at vi kunne solgt bandet mye bedre med Åge som eneste frontfigur. Hans høye, mørke og vakre Elvis utseende ville solgt dette mye bedre enn jeg noensinne kunne. I tillegg så kom folk for å se Åge, eller det som viktigere er: Jenter kom for å se Åge. De kom ikke for å se meg – jeg trodde de ville gjøre det – tross alt var jeg sanger, band leder og låtskriver. Det tok meg mange år før jeg innså at jenter bryr seg ikke om slike ting – ikke når det står en penere gutt ved siden av.

Lærdommen jeg fikk:

Få de rette personene inn i de rette rollene uavhengig av ditt eget ego. Click to tweet

Stolthet er vanskelig å svelge. Mannfred Mann pushet Paul Jones og senere Mike d’Abo fremst i bandet fordi han selv så ut som en geek og de andre så kule ut. Noel Gallagher visste at hans bror Liam var ansiktet som ville selge Oasis.

Bill Stainton drar frem ett godt eksempel i sin bok ’The 5 best decisions the Beatles ever made’ når han påpeker at det største John Lennon noensinne gjorde som en arrogant og selvsikker tenåring, som var på utkikk etter suksess og jenter, som hadde allerede ett band som fungerte, var å la en ung oppkomling som Paul McCartney bli medlem av bandet. Paul var flottere å se på, mer populær med jentene, en bedre sanger, bedre gitarist og skrev også musikk. Paul var den største rivalen en skråsikker men samtidig usikker Lennon noensinne kunne skaffet seg. Allikevel var Lennon stor nok, sterk nok og til og med langsiktig nok til å innse å dele frontfigur rollen og dele hederen med sin rival ville skape ett bedre band med større sjanse for suksess. Lennon tok beviselig rett og var en mye større person enn det jeg var på hans alder.

Lærdommen her:

Bring inn personer bedre enn deg selv. Click to tweet